Norsk skole svikter gutta

PISA-resultatene for 2018 ble presentert i går. De viser en markant tilbakegang fra forrige undersøkelse i 2015 i norske elevers prestasjoner i lesing.

Dagsavisens leder:

Resultatene i matematikk er som i 2015, i naturfag er det en svak tilbakegang. Totalt sett er norske elever fortsatt på eller over OECD-gjennomsnittet i alle fagområdene.

Er dette gode resultater? Nei. Er det altfor dårlig? Det kommer an på hva vi ønsker at norsk skole skal være.

Vi har, inntil regjeringens nye læreplaner innføres, en læreplan som konkluderer slik: «Sluttmålet for opplæringen er å anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode – å fostre til menneskelighet for et samfunn i utvikling».

PISA-tallene sier ingenting om hvorvidt vi lykkes med dette.

Det betyr ikke at vi ikke skal bruke PISA-resultatene til å skape en enda bedre skole for våre barn. Det er mye her som forteller viktige ting om skolen vår.

Den gode nyheten: Det er mindre sammenheng mellom norske elevers hjemmebakgrunn og skoleprestasjoner enn i de fleste andre land, og liten variasjon mellom skoler.

Med andre ord: Norsk skole gir i stor grad et likeverdig skoletilbud til elever med ulik bakgrunn. Det er en styrke.

Men urovekkende mange elever ligger i bunnen av skalaen. Én av fem elever ligger på de laveste nivåene i lesing. Det er illevarslende. Og så har vi kjønnsperspektivet: Blant guttene ligger hele 26 prosent på de laveste lesenivåene.

Gutta sliter i norsk skole. Dette er det alvorlige funnet i PISA 2018, og det bekreftes av andre undersøkelser.

Selvsagt skal vi jobbe for bedre resultater, men enda mer for å løfte de svakeste. Det må vi gjøre med et spesielt våkent blikk på hvordan vi kan utligne kjønnsgapet.

Fra andre undersøkelser vet vi at det er et klasseperspektiv i dette. Det er alvorlig.

Vi kan ikke være bekjent av en skole som fungerer for jenter i middelklassen, men ikke for arbeiderklassens gutter.