Av Anders Røren, spaltist i Dagsavisen Fremtiden
Det er uvanlige tider. På kort tid har vi vært vitne til at all aktivitet i landet vårt har blitt senket kraftig, mens antall smittede av koronavirus har fulgt en motsatt trend. Utviklingen har gått raskt, kanskje raskere enn mange har trodd, og tiltakene fra myndighetene har i det siste kommet hurtig og vært kraftige. Reaksjonene har som ventet vært varierte, hvor noen mener det har vårt for lite og for sent, mens andre synes det har vært for inngripende og setter hele økonomien i fare. Trolig vil vi i tida som kommer bli ytterligere utfordret, idet andre land også vil oppleve noe av det samme, med de konsekvensene det vil få, også for oss her i Norge.
Allerede for flere uker siden hørte vi nyheter om utbruddet i Kina. I befolkningen får det nok en viss oppmerksomhet, men det er ingen som egentlig føler behov for at det skal iverksettes drastiske tiltak. Men så endrer dette seg gradvis. Hva er det som får oss til å skifte mening? Hva er det nå som motiverer oss til å endre hele vår hverdag, noe vi ikke var villige til for tre uker siden, enda fakta om virussykdommen stort sett var kjent allerede da? Jeg tror at det er fordi befolkningen gradvis har blitt redde.
De første som ble redde var ekspertene og ansatte i helsevesenet. Gjennom sitt arbeid, og kontakt med omverdenen, får de skremmende detaljkunnskap om sykdommen og smittefaren. Det er også disse menneskene som vet at helsevesenet allerede er tungt belastet, og vil få ekstreme utfordringer med den ekstra byrden en slik pandemi vil utgjøre. Det er klart de blir redde. Småbarnsforeldre kom deretter på banen og krevde at skolene må stenge. Kanskje ikke helseeksperter akkurat, men generelt sett kan denne gruppen, av erfaring, en del om smitte. Dessuten har de ofte også en hyppig kontakt med generasjonen over seg, en generasjon som ser ut til å være mest utsatt hvis de blir smittet. Etter hvert kommer da også myndighetene på banen, idet de først og fremst blir redd for kollaps i våre institusjoner, og for en langvarig effekt på vår økonomi. Lenge er styresmaktenes medisin å bruke sunn fornuft og håndvask, men det ser ikke ut til at de utviser handlekraft før det har gått så langt at de virkelig er redde.
Fortsatt er det grupper som ikke kjenner på redsel. Ungdommer, som trolig vil klare seg fint gjennom et eventuelt sykdomsforløp, benytter skolestenging til en fest, og forsmådde Birken-deltakere (avlyst), stikker til fjells mot helsemyndighetenes råd.
Det er helt sikkert mange andre elementer som spiller inn på enkeltmenneskers og samfunnets motivasjon til å gjennomføre dyre og vonde tiltak mot ting som truer oss, men jeg vil påstå at det er naivt å si at frykt ikke er en viktig faktor. Dessverre er det slik at det ofte ikke er det som er farligst som vi er mest redd for. Et klassisk eksempel er jo at det er mange som har fryktreaksjoner, fra litt bekymring til full panikk, på det å fly, mens statistikken tilsier at det veldig mye vi gjør til daglig som er betydelig farligere. Eller at våre kjære huskatter forårsaker mange flere dødsfall i Norge enn ulv, bjørn, gaupe og jerv til sammen, men det er rovdyra som frembringer frykt. Samfunnsmessig tror jeg dessverre at vi har noe av det samme fenomenet. Tenk bare på hvordan vi som samfunn forholder oss til følgende tre dagsaktuelle trusler: terror, pandemi og klimaendringer.
Terrorens voldsomhet og umiddelbarhet, lik som en flyulykke på nyhetene, er naturlig nok veldig skremmende. Likevel er det slik at det historisk sett er veldig, veldig liten sannsynlighet for at vi skal bli utsatt for noe slikt i Norge. Frykten vi opplever kan likevel være sterk, og det fører til at vi gjerne er villig til å være med på ganske drastiske tiltak. Stort sett er vi, for eksempel, villige til å oppgi deler av personvernet, eller til å ha dyre og tidkrevende sikkerhetsløsninger ved arrangementer og transport. Vi aksepterer altså, mye på grunn av vår irrasjonelle frykt, mange inngripende tiltak mot en trussel som er høyst usikker vil inntreffe i det hele tatt.
Dagens pandemi faller i en litt annen kategori. På mange måter er dette varslet. De fleste har jo fått med seg nyhetsreportasjer om muligheten av en slik type virus med pandemisk potensial opp igjennom årene. Det har jo til og med vært tilløp til pandemier tidligere, samt at vi denne gangen også fikk noen ukers varsel. Likevel virker vi påfallende lite forberedt. Joda, det er utarbeidet noen planer, og noen ekspertgrupper har fått lov til å gjøre sine forberedelser, men å ta noen generelle forberedende tiltak i samfunnet har aldri vært på tale. Men nå, når trusselen er reell, er man villig til å gå på med kraftig lut. Vi aksepterer altså, når vi først blir redde, tunge og gjennomgripende tiltak, som trolig kan gi store langvarige skadevirkninger, mot en trussel som har potensial til å rokke ved våre samfunnsstrukturer.
Hva så med klimaspørsmålet? Vel, det er det eneste av mine tre eksempler som vi i forkant med sikkerhet kan si at vil inntreffe. Vi vet også at konsekvensene kommer til å bli dramatiske og gjennomgripende, og med et potensial som langt overgår terroraksjoner og koronavirus. Rett nok er det noe usikkerhet knyttet til hvor fort det vil skje, og kanskje også med hvilken styrke, men vi vet det kommer. Likevel hører man stadig kritikk av at det ikke er hensiktsmessig i debatten å skape frykt, men at vi heller må fokusere på mulighetene et grønt skifte gir. Det virker paradoksalt at klimaforskere, som helsearbeiderne angående pandemier, ikke skal få uttrykke sin frykt, og forsøke å påvirke oss andre, de som til daglig har sitt virke hvor de dramatiske klimakonsekvensene stirrer dem i øynene.
Nå er tida for å stå sammen om å bekjempe den umiddelbare pandemien som raser over kloden vår. Trolig har vi ennå ikke sett de største konsekvensene, verken her hjemme eller i resten av verden, og i en tid framover vil vi nok se at mange mennesker og systemer vil bli satt skikkelig på prøve. Samtidig vil vi se mye positivt, som kreativitet, endringsvilje, handlekraft og omsorg. Vi vil komme ut av dette med skrubbsår og blåmerker, men med masse nyttige erfaringer og lærdom.
Så, når ting igjen nærmer seg normalen, bør vi nok begynne å kjenne på litt mer frykt for klimaendringene. Bli redde nok nå til å kjenne på litt handlekraft. Slik at vi slipper å bli ordentlig livredde senere.