Av Unni Helland, spaltist i Dagsavisen Fremtiden
Vi har lagt årets 8. mars-feiring bak oss. I bygd og by samlet både kvinner og menn seg bak viktige paroler.
La oss ta et lite tilbakeblikk, først lokalt. I 1973 skrev Frøydis Guldahl boka «Jentene gjør opprør». Opprørske jenter danner en klubb og forkynner: «Gjør alt det du har lyst til! Alt som passer for gutter, passer også for jenter. Ikke gjør alle de kjedelige jobbene. Alt som jenter kan gjøre, kan gutter gjøre like bra.»
Da kvinneåret i 1975 skulle markeres, fant jeg ut at denne boka kunne omgjøres til skuespill. Jeg skrev et brev til forfatteren, og i et svarbrev, adressert til meg og klassen min, ga hun tillatelse til det. Bakpå konvolutten hadde hun stemplet et kvinnemerke. På grunn av dette merket ble brevet åpnet og innholdet kontrollert før det ble levert videre til meg!
8. mars-togene startet i Drammen på 70-tallet. Vi var ikke så mange. Det krevde mot å gå i dette toget, ikke minst hvis du var lærer. Ryktene gikk nemlig om at en administrativ leder noterte navnene på de lærerne som deltok i toget. Og ryktene viste seg å være sanne. En kollega stilte seg diskret bak vedkommende leder og kunne ved selvsyn se at så skjedde.
Selv måtte jeg inn på teppet til min daværende leder fordi klassen min markerte dagen med dikt, sang og dramatisering. Slikt er ikke behagelig. Desto større var gleden i 1983 da følgende kunne leses i Fremtiden: «På vegne av de kvinnelige representanter i Drammen bystyre tok Drammen Høyres formann Turid W. Iversen i bystyrets møte i går opp et forslag om å henstille til skolestyret at den internasjonale kvinnedagen 8. mars blir markert i skolene. Arbeidet med likestillingsspørsmål går sakte, men dog fremover. Det har noe med holdninger å gjøre, og holdninger begynner i skolen, sa hun. Bystyret sluttet seg enstemmig til henstillingen.»
La oss gå enda lenger tilbake, i norsk historie. Hun sto der til spott og spe. Foran kirken. Møtte ikke de mange hånlige blikkene. Stirret ned i bakken. Og på hodet skautet. Skammeskautet.
Vi er tilbake til 1600-, 1700- og 1800-tallets Norge. Christian Vs Norske Lov av 1687 regulerte strengt all seksuell aktivitet utenfor ekteskapet. På dette området var straffebestemmelsene her i landet blant Europas strengeste. Men likhet for loven var det såmenn ikke. 232 personer måtte skrifte offentlig i Bergen i årene 1726–1740. Av disse var 205 kvinner og 27 menn. Mennene betalte seg ofte ut av skammen. Storbonden fikk ofte drengen til å påta seg farskapet. En soldat eller matros kunne få en årslønn ved å stille sitt navn til disposisjon. Leiermål – all seksuell aktivitet utenfor ekteskapet – førte ofte til selvmord om jenta ble gravid. Det var unge, fortvilte kvinner som kastet seg ut i fossen, så brennemerket for livet at de ikke greidde å fortsette det. Og var det ikke en foss i nærheten, var det nok av strikkepinner. Brukt til noe helt annet enn et maskeredskap. Der, dypt inne i livmoren, ble strikkepinnen et dødbringende våpen.
I årene 1918–1979 ble rundt 30.000 barn adoptert bort her i landet. I små rubrikkannonser i avisene, mellom kjøp og salg av symaskiner og kattunger, annonserte fortvilte, gravide kvinner sine barn til adopsjon. I bladet Alle Kvinner sto mange av disse annonsene: «Finnes der en snild familie som er glad i barn og som kan ta til sig en norsk baby som sin egen? Baby kommer til verden om en måned. Bill. merk. 539. Fortvilet.»
Med denne kunnskapen om vår nære, norske virkelighet bør vi alle støtte «de skamløse jentene» sin kamp. Dette er jenter med minoritetsbakgrunn, som har gitt krystallklar beskjed om at de ikke eier skammen andre prøver å påføre dem. En av dem uttalte seg slik til Aftenposten 15. desember 2016: «Jeg er den godt integrerte innvandrerjenta som snakker dialekt, den du ser leende høyt sammen med venner på skolen. Men du ser meg ikke på klasseturer, du ser meg ikke på fotballtreninger. Jeg er den som lever under lydløs sosial kontroll. De minte meg alltid på at jeg bærer familiens ære på mine skuldre. Jeg har valgt å gjøre noe mange minoritetsjenter har gjort før meg, og mange vil gjøre etter meg. Jeg har valgt å bryte ut. Jeg har valgt friheten til å råde over mitt eget liv. Jeg håper fremtiden nå står åpen for meg, og jeg vil møte den med åpne armer.»
Disse stemmeløse jentene som har gjenfunnet sin stemme, må nå oppleve noe helt annet enn et tomt ekko. Vi må stemme i. Azra Gilani skrev følgende i Aftenposten 29. september 2016: «Mammahjertet mitt verker ved tanken på at unge jenter blir drapstruet av egne foreldre fordi jentene har kjærester eller ikke er jomfruer når de gifter seg. Det som opprører enda mer, er fraværet av muslimske mødre i denne debatten. Hvorfor står dere ikke opp mot denne behandling av jentene våre? Har dere ikke opplevd det samme som jentene deres nå opplever? Vi må handle nå. Til spesielt muslimske mammaer har jeg en klar beskjed: Det er kvinnene som må stå opp mot de mannsdominerte begrepene ære og skam.»
Klar tale! Og vi må stemme i, vi som har formødre som måtte ikle seg skammeskaut og stå til spott og spe foran kirken, dersom de hadde fått barn utenfor ekteskap. For en skamfull forhistorie!
Jeg avslutter med forfatteren Sidsel Mørcks ord til ettertanke:
Mødre.
Når vi elsker våre barn
med ride ranke og kosedyr
sandkasser
eventyr og byggeklosser
pølser og brus
danseskoler.
Når vi elsker våre barn
med skjerf og gensere
trippelvaksiner
tran og fluor
flytevester og refleks
sykkelhjelmer.
Når vi elsker våre barn
så blindt
at vi gir dem alt
uten å se
hvilket samfunn vi gir dem
– da elsker vi ikke våre barn.