Når livsgrisen banker på

DEBATT: Du veit du har bodd i Drammen ei stund når du krymper deg når de sier «Det har blitt så fint i Drammen!», med et forventningsfullt smil. Er vi ramma av Pusse Opp?

Som om de har gjort et triks, og du skal applaudere. – Ja, det har blitt veldig fint … svarer jeg litt overbærende, høflig, kanskje med snev av patriotisme.

Men ikke helt overbevisende. Jeg, kanskje er vi flere?, har en iboende skepsis dersom noen skal komme og fortelle meg noe om Drammen (og strengt tatt, de mener jo ikke særlig med det, de driter jo i vannkvaliteten i Ælva like mye som vi (bokstavelig talt!) gjorde fram til 90-tallet. De har kanskje vært på Drammensbadet, men tenker de over utjevnings- og integreringsarenaen det er? De har en vag forestilling om fine leiligheter langs vannet, men veit de at vi river gamle bykvartaler i sentrum? Nei. De vil bare vise at de har hørt om det. Hørt om snuoperasjonen vår. Kanskje har de lest en ingress i ei omdømme-blekke som ble delt ut i Oslo Vest for noen år siden: «Det så jo fint ut dér, skatt? Ikke sant …?»)

Mulig jeg reagerer på jåleriet i det, som om de speiler jåleriet vi går rundt med utapå jakka her. En del av det er min oppriktige usikkerhet på hvor dypt det stikker, og om nye, inkluderende og grønne Drammen kommer til å vinne når det virkelig gjelder – eller om individualismen har ødelagt for mye til at det holder når det virkelig røyner på. Og så dette: Det er selvsagt ikke lov for De Andre å kritisere Drammen. Ja, det var ganske fælt. Vi snakka reelt om dassmort. Du kunne ikke bo langs Rosen eller Engene om ikke du ville pådra deg kroniske luftveisproblemer. Det var ei kald tid, og sikkert ei forvirra tid, ser jeg for meg, for voksne som prøvde å orientere seg i overgangen bort fra industrisamfunnet. Men vi skal vel ha oss frabedt at andre impliserer dét om byen vår?! En slags stolthet i underdog-arven, er det.

Men noen av dem som får lov, for eksempel på besøk i hjemtraktene, er de som prøvde Drammen på sitt verste. En gang møtte jeg tegneserieskaper Karstein Volle, opprinnelig fra Lier, på snartur hjemom. Han snakka om ei bok han hadde tegna, og hadde med seg et band. På en bar han sikkert bare kunne drømme om fantes, da han tråkka pønkerstøvla opp og ned Lierbakkene. Han gjorde sikkert ikke akkurat dét, tråkka opp og ned, men det er et fint bilde på dem som kom fra lia og styrte inn mot liten, oppblåst nærmeste småby (som første stopp, før Oslo og europeiske byer lokket enda mer). Og da Karstein, og jeg, begynte å nærme oss slutten av tenåra, ble det ikke holdt bokbad med alternativ livemusikk i rustikke omgivelser. Han, og folk som forfatter Erland Kiøsterud, de som flytta. Dé får lov å si noe som nærmer seg «det har blitt så fint …»

I høst har Volle kommet med en ny tegneserie, ei lita bok. Den har han i hovedsak laget fra Helsinki, der han har bodd i mange år. I den lille boka hans møter vi en svart-hvitt-mann, eller han er snarere i gråtoner – grå som oktoberuka vi nettopp har bak oss. Det regna og regna, det var ikke så fint i Drammen da, midt i oktober 2019. Mannen i Volles strek er mørkegrå, og forteller i nøkterne setninger historien om hvordan han jobber og jobber, forserer den ene dødlinja etter den andre, og holder blikket rakt fram når han passerer de utbrente naverne, og de uten mål over ølglassene. De som har så lett for å bli stempla. På et punkt i historien får jeg inntrykk av at han, men også leseren, jeg, kanskje du også, såvidt unngår å bli en av dem. På sin vei møter vår antihelt, en rekke fenomen som kjennes litt for tett på hjemme. Og i møte med stadige snikende overmanninger av meningsløshet, introduseres hovedpersonen for løsninga Pusse Opp.

Jeg er sterkt rammet av Pusse Opp, sjøl. Og når jeg snur meg i Danvikåsen, som i Bragernesåsen, og ser på husene, lurer jeg på om vi skulle utstedt oppussingsvaksine i de mest utsatte områdene. Vi lever alle under pisken, og om det ikke kommer fra egne mål om rett espressomaskin, beskriver Volle noen høyst reelle underdog-trender, særlig henta fra frilanserhverdagen. Han mer enn antyder at det er en ny underklasse som vokser fram, når alle har øye på målet om å være en vinner, framfor å bare være god nok. I boka møter vi viruset i en byggmester som sitter inne i et skap (og han vil ikke ut), og flere fiffige ordspill, klekket ut i kritiske tanker om både nyliberalisme, stivna kjønnsroller og systemet for arbeidsliv. Som når et intenst stoff ved navn Deisammen trer inn i ruta. For en må ta Deisammen. Vår helt går til hundene, helt konkret firbeinte, pelstegna hunder. Og Livsgrisen sjøl er et svært svin som kan vokse til å overskygge det meste.

På en slags fjern, men allikevel åpenbar, måte er det slektskap mellom dødlinje-jegeren i Volles bok og en sliten alenemamma i regntunge drammensmorgener. Jeg sikler på drømmejobber, og innser jeg kunne vært i beitet for dem etter mange ufrivillige, kanskje ubetalte frilanstimer, for også langt opp i 40-årene brer det nye prekariatet seg. Og da er det fortsatt bare et kanskje. Jeg skulle ha levert mer enn godt nok, tenker jeg ofte. Hvorfor skulle jeg det? Jo, fordi i underbevisstheten ligger dette: Hvor stort er egentlig vinduet for damer som meg, i min bransje, før jeg må belage meg på å få mindre interessante jobber?

For deg er kanskje målet du strekker deg etter noe annet, men når blir målet noe uhåndterbart og overskyggende, som gjør at du ikke lenger ser og verdsetter det du har? Og hvilke krefter rundt deg tjener på at du sammenligner deg med dem som er enten mer eller mindre vellykka, enn deg? Jørgen hattemaker er ikke ny i den skandinaviske skyggehverdagen, men hvorfor skal vi tillate at flere havner der, når det kanskje blir bedre plass i sola av at flere kan puste ut ved å være god nok? Jeg later som jeg avviser jåleri, men vil samtidig være med på rotteracet om både perfekt brukket hvit på veggene, en interessant jobb og småfiffig spalte i avisa.

Det siste har jeg, da. Og akkurat som mannen i «Livsgrisen» rakk jeg akkurat dødlinja. Men det holdt hardt.