Av Anders Røren, skriver for Dagsavisen Fremtidens spalte «Elvelangs»
For noen år siden hadde jeg en nabo som het Klaus Ohlson.
Han jobbet på Biltema, men han simpelthen elsket jula. Jeg snakker ikke her om sånn vanlig kjærlighet for denne høytiden, som vi alle vel har i større eller mindre grad, men snarere var han helt opphengt i julen. Derfor pleide vi andre i nabolaget å spøkefullt påstå at han hadde et juloppheng.
Faktisk hadde han en gang tidlig på 70-tallet agitert sterkt i dagspressen for å feire jul to ganger i året, slik at man kunne ha både sommerjul og vinterjul.
Det var nemlig slik at Klaus kunne ikke få nok av jula. Han vant ikke frem med akkurat dette ønsket, men siden jula likevel varer helt til påske, begynte han å sette i gang juleforberedelsene til neste jul allerede 2. påskedag.
Dermed ble det på en måte jul året rundt i hans familie likevel, og derfor ble denne dagen også kalt julskift.
Les flere Elvelangs: «Jeg kan uten problem grave de livligste bestemor-produserte julearomaer frem fra minnet»
Naturlig nok hadde Klaus julekalender hele året. Noe av det beste han visste var å dampe på litt juletobakk i pipa si, og derfor unnet han seg en liten klype hver dag i julekalenderen når det nærmet seg jul, og man kan jo derfor på mange måter kalle ham en juldamper.
Og siden det for ham var jul hele året kan det også sies at han røykte fast.
Ikke overraskende var Klaus også veldig glad i mat, og særlig julemat, selvfølgelig.
Det ble nok spist juletorsk og pinnekjøtt iblant, men ellers var det ribbe minst fem ganger i uka året rundt.
Siden han da stort sett måtte bunkre opp for hele neste året i desember (det var ikke alltid lett å få tak i ribbe i Norge året rundt) hadde han fått laget seg et eget fryserom, og der fylte han opp en hel ribbevegg.
Ellers var det lagret alt han trengte til de stadige julefrokostene, julelunsjene, og julemiddagene, og ellers alt som Klaus var så glad i.
Ja, faktisk, det eneste som hører julen til som Klaus ikke likte var jule-te, som han – utrolig nok – syntes smakte litt for julete.
Julepynten faller ikke langt fra juletreet, og tvillingene til Klaus - Julianne og Julius - var også glade i julemat.
Helt siden han en julidag på 60-tallet hadde giftet seg med sin Julie, hadde drømmen vært å skape en familie å dele juletradisjonene med, og med tvillingene var lykken blitt fullkommen.
Nå hadde nok kostholdet gjort sitt med kroppsfasongen deres, men det var nok heller fordi han forgudet dem at Klaus hele tiden synes de var skikkelig julekule.
Les flere Elvelangs: Det skjedde i de dager – hvor selveste Bob Marley sang jula inn
I julen en gang da han var ung, var det en nisse som hadde kalt Klaus et dumt julenek. Klaus ble sint og viste julefinger'n, men da hadde Klaus rett og slett blitt jult opp og fysaken hadde hoppet i bilen og stukket av uten så mye som et hjulspor.
Deprimert og med smerter hadde han endt opp med å trøste seg med en tett strøm av Cuba Libre-drinker, noe som resulterte i en såkalt rom-jul.
Klaus ville aldri bli kalt et nek igjen, men så var han blitt overbevist om at man ble smartere i julehøytiden på grunn av alt det magiske og koselige som skjer, og han følte seg derfor etter hvert ofte julegløgg på denne tiden.
I fridagene i romjulen elsket han derfor å julebakste med noen skikkelig vanskelige julenøtter.
Hjemme hos Klaus ble det i sin tid visstnok holdt noen legendariske juletrefester, med både kjente og ukjente gjester fra fjern og nær.
Som regel gikk ikke de siste trærne hjem før langt utpå morgenkvisten, og det skal ha vært på en av disse festene en bekjent av Lady Gaga ønsket seg bekledning av kjøtt, hvorpå Klaus satte i gang med å lage julesylte-tøy.
Etter hvert ble det slutt på disse festene da juletrærne begynte å bli importert fra Danmark.
Klaus forsto ikke dansk særlig godt, og da ble det ikke så mange å prate med.
Ikke kunne han andre språk så godt heller, for den sakens skyld. Titt og ofte ble nemlig den klassiske engelske julesangen fra Liverpool – Jul never walk alone – sunget der nede hos naboen.
Les flere Elvelangs: «Jeg må komme med en innrømmelse – nå i koronatiden har jeg drukket på arbeidsplassen»
De var rett og slett glade i å synge julesalmer der nede, for i bunn og grunn var Klaus egentlig ganske religiøs, og han var særlig fascinert av juleevangeliet. Siden Jesus-barnets fødsel jo er opphavet til hele høytiden, kalte han gjerne Maria for julmutter og Josef for julfatter, og mente at begge var de originale julmakerne.
Selv trodde vi naboene at det kan ha vært noe forvirring i hans oppfattelse av persongalleriet her, idet han hardnakket påsto at «på loven sitter nissen» var en salme.
Kampen mot alderdommen kunne heller ikke Klaus (jul)vinne, og til slutt hadde også han spist sin siste multekrem. Etter hans død måtte vi hjelpe til med å flytte mye av juletingene hans over i et jullager.
På kjøkkenet stod det blant annet et julebord, og ute i fotballmålet i hagen fant vi juleball som barna en gang hadde lekt med. Ved siden av der igjen, sto en julebukk som breket og gomlet gress, som Klaus hadde skaffet seg for å holde plenen julekort.
Og da jeg stod der kunne jeg nesten se for meg at han nå sto der oppe et sted og banket på en port, hvor en stor hvitskjegget mann lukket opp for ham og smilte og lo og slapp ham inn.
Jeg håper inderlig det er sant da, Klaus.