Av Herman Ekle Lund (MDG), 4. kandidat til Nye Drammen kommunestyre
I sommer har vi fått to nye, alvorlige oppdateringer fra noen av verdens fremste fagmiljøer innen natur og klima. De som håpet på positive nyheter om bærekraften til kloden vår ble dessverre skuffet enda en gang.
I midten av juli oppdaterte IUCN, den offisielle rødlista for truede arter i verden, sin database. Nesten 9.000 nye arter klassifiseres nå som truede, og for første gang er over 100.000 arter plassert i denne kategorien. Det aller verste er at nesten en tredel av alle artene som er vurdert nå regnes som å være i faresonen for utryddelse. Dette bekrefter funnene fra rapporten til IPBES (det internasjonale naturpanelet) i mai, som varslet at rundt én million av verdens dyre- og plantearter er utrydningstruet.
8. august lanserte FNs klimapanel en ny spesialrapport om land og klima – sammenhengen mellom arealbruk og klimaendringer. Et sentralt funn i rapporten er at vår bruk av landarealer er den nest største bidragsyteren til globale klimautslipp (etter bruk av olje, kull og gass). Vi mennesker utnytter 72 prosent av verdens isfrie arealer, mens vi bor på kun én prosent.
Den viktigste lærdommen å trekke ut av alt dette er at natur og klima ikke er to frittstående utfordringer. De påvirker hverandre gjensidig – og det ene problemet kan ikke løses uten det andre.
Eksempelvis: Matproduksjon står nå for 75 prosent av verdens avskoging, ifølge IPCC. Denne avskogingen setter ikke bare press på truede arter og biologisk mangfold, men gir også en svært negativ klimaeffekt siden skog binder karbon. Klimaendringene dette bidrar til setter igjen press på avlinger, og dermed matsikkerhet, gjennom hyppigere og kraftigere tørkeperioder.
Denne sammenhengen bekreftes av den nevnte IPBES-rapporten før sommeren, hvor endringer i areal- og sjøbruk og rovdrift på dyre- og plantearter gjennom skogdrift, landbruk, jakt og fiske trekkes fram som de mest skadelige menneskelige aktivitetene på natur. Samtidig bidrar klimaendringene til å akselerere problemene, og setter naturgaver som rent vann, ren luft og sunn mat under økt press.
Dette er ikke bærekraftig. Det kan ikke fortsette.
Derfor går vi i Miljøpartiet De Grønne i Drammen til valg på en juridisk bindende markagrense - som eneste parti. I lys av forskningen som kommer på løpende bånd mener vi det rett og slett er uforsvarlig å ta ut mer natur. Den har nådd sin tålegrense. Vårt klare mål er at ingen flere rødlista arter skal forsvinne fra Drammensregionen.
Landbruket, som arealkrevende næring, sitter på en av nøklene til å snu utviklingen. Noen av våre politiske krav på dette feltet er å forby flatehogst i områder som har preg av gammelskog, verne matjorda mot nedbygging og sette klare rammer for mer bærekraftig matproduksjon. Heldigvis er landbruksnæringen blant de mest engasjerte og positive aktørene innen den politiske klimadebatten i dag. Bønder ser klimaendringene på nært hold, og skjønner at dagens utvikling ikke kan fortsette dersom deres næring skal overleve inn i framtida.
Vi i De Grønne ønsker å gjøre betydelige grep i arealforvaltningen, ikke bare ruralt, men også urbant. De pollinerende insektene er blant de truede artsgruppene som har fått mest fokus i år. Det skyldes den sentrale funksjonen de har for å opprettholde økosystemene. Uten disse insektene dør planteliv – planter som er ansvarlige for å gi oss mat. Humler og andre bier trenger også mat, gjennom insektsvennlige planter. De må ligge i sammenhengende korridorer som gjør at insektene enkelt kan passere gjennom store områder. Derfor er en kommunal bieplan i Drammen et av våre sterkeste krav i den nye kommunen. Arealplanlegging på insektenes premisser er bærekraftig arealbruk.
Det holder imidlertid ikke å stoppe naturtapet. Vi må få tilbake mangfoldet som var her før. Derfor var det en stor seier at vi fikk bevilget én million kroner til naturrestaurering på 2018-budsjettet, og med det satte Drammen kommune i en pionérposisjon blant kommuner både i Norge og utlandet. Et av våre viktigste restaureringsprosjekter i årene framover er å prinsippfeste at tidligere våtmarksområder skal undersøkes om de går an å restaurere - før det godkjennes nye byggeprosjekter på samme grunn. Grunnane i Svelvik er et lokalt eksempel, hvor utbygging bør avventes til vi vet om den gamle myra kan gjenopplives. Restaurering av myrområder har en god klimaeffekt, og er et av de såkalte naturbaserte klimatiltakene hvor både natur og klima får et positivt utbytte.
Erna Solberg sendte i så måte et svært negativt signal da hun nylig meldte at regjeringen skal vektlegge kommunenes syn sterkere i klagesakene som kommer inn til dem. Fylkesmennene og andre statlige organer har en svært viktig funksjon som klageinstans i lokale saker hvor klima- og miljøhensyn veier mot et aktuelt prosjekt. Å pulverisere denne sikkerhetsfunksjonen kan være svært risikabelt for både miljø og klima. På samme måte som et økosystem ikke nødvendigvis kollapser av at én art dør ut, trenger det heller ikke være katastrofalt at noen få kvadratkilometer skog reguleres vekk i et enkeltprosjekt. Men dersom det samme skjer i alle landets kommuner, i møte etter møte, snakker vi om et enormt naturtap.
Det er både paradoksalt og bakvendt, all den tid regjeringen samtidig bevilger store penger til skogvern.
Miljø- og klimapolitikken som de såkalt ansvarlige partiene på blå og rød side har ført i en årrekke er langt fra ansvarlig. Den er ikke bærekraftig. Og den må endres nå.
Det viktigste svaret på klima- og miljøutfordringene må være: mer natur!
Det eller de partiene som ønsker vår støtte etter valget, må dele denne ambisjonen – i handling, ikke bare i ord. Dette kravet er absolutt fra vår side.