Mellom aviser og reklame lå et lite postkort

Fremdeles kan jeg se henne for meg: Liten tungespiss i munnviken, binder bokstavene møysommelig sammen. Øver og øver og får det til.

Av Unni Helland, spaltist og tidligere lærer på Fjell skole.

Hun kom smilende mot meg på Bragernes torg i Drammen: «Har du tid til en prat?» Det hadde jeg så absolutt. Vi satte oss ned med en god kaffekopp. Hun fortalte om sitt travle liv som småbarnsmor. «Og så jobber jeg fulltid. Jeg har faktisk en mastergrad.» Stolt smil. Så kom minnene fra Fjell skole. Ett lyste ekstra sterkt: Det var opptredenen med Hanne Krogh i Drammens Teater i 2013. Det året var det 100 år siden kvinnene i Norge fikk stemmerett ved stortingsvalg, og i den anledning hadde jeg laget en alternativ avslutning på Ibsens Peer Gynt. Jenter fra 7. klasse tok et aldri så lite oppgjør med Peer. Knappestøperen sier i sin sluttreplikk:

«Vi treffes på siste korsveien, Peer;
og så får vi se om; – jeg sier ikke mer.»

Den sluttreplikken ble omgjort til:
«Korsveien er her, du kjære gutt.
Visst har du sveket, men nå er det slutt.
Ikke en eneste en av dine jenter
sitter lenger tause og venter.
Om deg har vi kastet krone og mynt,
men ingen vil ha deg.
Farvel, Peer Gynt!»

Les flere Elvelangs: Penger har gått fra å være et hjelpemiddel til å bli hovedproduktet

Og så kom Hanne Kroghs egen sang «Leve mens jeg gjør det». Vers tre lyder slik:
«Moren, Solveig, sa hun måtte vente.
En utålmodig jente reiste bust:
«Skal du drømme mer om det som engang hendte?
Skal du vente vår og vinter på en dust?
Mens far har fløyet rundt med troll og bukk
har vi brukt livet vårt på hjertesukk.
Nå vil jeg gripe alle dagene jeg har.
For jeg er Solveigs datter, men har Peer til far.»

Til tonene i sangen hev jentene seg ut i en forrykende frigjøringsdans.

Les flere Elvelangs: Gutten som satte dype spor i lærersjela

Så var det min tur til å dele et minne. En sommerdag for mange år siden lå det et fargerikt kort i postkassa mi. Hun smiler. «Kortet fra meg?» «Ja, kortet fra deg.» Vi smiler til hverandre. Hun må gå. Jeg blir sittende igjen, og minnene kommer. Mellom aviser og reklame lå et lite postkort. Det føltes som om kortet, med sin strålende sol, smilte til meg. Spent snudde jeg kortet. Hvem kunne dette være fra? Slektninger i Lærdal? Venninne på ferietur til Italia?

Jeg bar kortet inn, uten å snu det for å se hvem det var fra. Spent sank jeg ned i en god lenestol. Veide kortet forsiktig i hånden. Nei, det var ikke fra slektninger, og ikke fra en venninne på utenlandstur. Ordene var skrevet med blyant. Noen ord pusset ut og skrevet på nytt. Og jeg leste: «Har du det bra? Jeg har det bra. Og så gleder jeg meg til å møte deg etter ferien.» Slik stod det – nesten. Det hadde sneket seg inn noen skrivefeil. Ikke så rart når du bare hadde gått to år på skolen og norsk var andrespråket. Hvilken gave å få! Og fremdeles kan jeg se henne for meg: Liten tungespiss i munnviken, binder bokstavene møysommelig sammen. Øver og øver og får det til.

Les flere Elvelangs: «Når ble det greit at stortingspolitikere i full offentlighet rakker ned på sine medborgere?»

Så gjør minnene et hopp. Til Peer Gynt-opptredenen som vi også hadde som del av foreldreavslutningen før sommerferien. Og hvilken rolle hadde denne jenta? Hun var Solveig. Hun som skulle vente. Vente og vente. Noe jeg etter beste evne prøvde å avlære henne og hennes medelever i løpet av de årene vi delte hverdagene i klasserommet. De skal alle kjenne sitt verd, sin kompetanse og sine rettigheter. De skal yte, og de skal kreve. Og så husker jeg at jeg sendte et kort tilbake. På det kortet flyr en vakker, liten fugl med et viktig budskap i nebbet: «Ingen fugl svever for høyt hvis den svever på egne vinger.»