Lær kunsten «korona-detox»

Året 2020 skulle for meg personlig være en «digital detox». Den siste uka har jeg vært pålogget digitalt 24/7.

Av Dipali Gosain, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Det er fredag.

«Ta på deg disse hanskene, kjære. Og ikke ta på alt du kommer over!». Han mumler noe annet også, men jeg er ikke helt til stede i dag, så det får bare være, tenker jeg. Jeg er ikke klar for dette. Jeg er ikke klar for å ta på meg de hanskene. Ikke i dag.

Det tar fem minutter å gå ned til den lokale butikken. Vi skal handle inn til middag. Jeg legger merke til at det er flere ute i dag. Et par kommer gående mot oss med flere handleposer. Vi må holde avstand, tenker jeg, og går ned fra fortauet i en halvsirkel forbi dem. Men vi gir hverandre fortsatt et smil, som om vi forstår og aksepterer hverandres uvanlige oppførsel. Jeg har ingen symptomer, men jeg holder allikevel pusten i frykt for å smitte dem. Det er som å være i et tv-spill hvor vi alle er fiender som går og bærer på et dødelig virus. Og det eneste måten å komme oss videre til neste verden, er å holde avstand.

I butikken kaster jeg meg over avokadoene. Jeg kjenner på hver og en av dem. Det har jeg jo alltid gjort. «Ikke klå så fælt, bare ta noen», roper mannen min fra 1,5 meters avstand (det står nemlig en annen kunde like ved). Jeg ser bort på de tynne plastposene man bruker til å legge frukt i. Jeg trer en sånn over hånda og fortsetter handelen.

«Jeg hater barnevernet. De forstår ingenting. Jeg er redd». Jente 15 år. Jeg våkner opp til denne meldingen, sendt til min private facebook-profil. Skoler og familievernkontorer et stengt, men Alarmtelefonen for barn og unge er døgnåpen og opplever en økning på 4.000 prosent. Vår digitale tilstedeværelse har aldri vært så viktig som nå.

Dagen før har jeg vært innom jobben. Jeg har ryddet ut av kjøleskapet og pakket ned skjerm, pc og et tastatur. Klokken nærmer seg 15. En hvilken som helst annen vanlig torsdag ville det ha stått ungdommer utenfor, banket på for å komme seg inn noen minutter før åpningstid. I dag er det ingen som står og venter. Ved siden av skiltet på døra med åpningstider står det: «Fellesverket Drammen er stengt inntil videre. Stay tuned på SoMe.»

På vei hjem får jeg vite at Helsedirektoratet har fattet vedtak om at alle som har reist utenfor Norden etter 27. februar skal holde seg i hjemmekarantene i 14 dager etter hjemkomst. Jeg sjekker kalenderen, og ser at dette gjelder for meg. Men hva innebærer det egentlig? Jeg har jo aldri vært i karantene før. Jeg som skulle handle inn litt mat på veien. Er det greit, tro? Det får vente, tenker jeg, og kjører rett hjem. Hjemme leser jeg meg opp på karanteneregler, og like etter begynner jeg å skrive en liste over alt som skal gjøres nå framover.

Timene etter føles som en digital diaré. Relevant nyttig informasjon fra FHI og helsedirektoratet forsvinner i all den fake news-en som florerer digitalt nå. Jeg blir tilsendt en artikkel om en forsker som har jobbet med å bekjempe koronavirus epidemien i Wuhan. Han sier følgende: «Viruset tåler ikke varme, og dør hvis det blir utsatt for temperatur over 26–27 grader. Det er derfor viktig å drikke varme drikker som te og kaffe flere ganger om dagen.» Rart. For her hjemme forventer Folkehelseinstituttet (FHI) at Koronapandemien vil nå toppen i perioden mai-august. Regjeringen i India, derimot, foreslår å bruke en blanding av kumøkk, urin fra kyr og urter, som en kur mot både korona og kreft. Det hele er rett og slett bare tragisk.

Midt opp i all den diareen innser jeg at mitt nyttårsforsett går i dass, bokstavelig talt. Året 2020 skulle for meg personlig være en «digital detox». Den siste uka er jeg pålogget digitalt 24/7. Digitalt på jobb, digitalt sosialt. Dette er nå min og mange andres hverdag. Hvor lenge, er fortsatt uvisst.

Bli med i møtet: Noen sitter inne på kjøkkenet som meg mens andre har funnet en plass på soverommet. Jeg hører noen barn i bakgrunnen, mens andre sitter med en katt i fanget. Litt ut i samtalen får en kollega besøk av sin nysgjerrige datter på 7 år, som lager noen grimaser inn i skjermen. Nå ringer det på en annen pc her hjemme. Mannen min, som også har hjemmekontor, flytter kontoret sitt inn på gulvet på soverommet og tar sitt møte der. Det har plutselig blitt trangt om plassen her hjemme.

«Hei jenter! Er dere med på en virtuell vinkveld i helgen?» skriver ei venninne. Hvis noen hadde foreslått noe sånt for en måned siden hadde jeg ledd høyt, men nå svarer jeg umiddelbart: «Ja!!! Jeg er med!!». Og så legger jeg til et lite hjerteemoji på slutten.

Fem venninner logger seg på. Vi ler og snakker i munnen på hverandre. Vi snakker om alt og ingenting. Ei venninne forteller om en skikkelig klein date (som selvfølgelig fant sted før korona-tider), mens en annen snakker om å ha funnet lykken i å investere i tarotkort. For en herlig bukett av mennesker.

Tida flyr og vi glemmer en stund hele krisen. For meg blir dette en fire timers sårt trengt «korona-detox».