Av Ole Petter Diseth, Drammen
Oppunder taket i hjemmearenaen til Drammens håndballstolthet svever i disse dager den liflige og fortjente duften av pallplass, i årets serie. Noen velvoksne steinkast unna ligger en annen rødkledd institusjon ment for prestasjon til kollektivets beste. Der, i rådhuskorridorene i Engene, er eimen av edelt prestasjonsmetall for tiden ikke like påtrengende.
Den siste uken har jeg tenkt en del på Winston Churchill. Reflektert over hvordan verden slik vi kjenner den i dag ville sett ut dersom hans politikerkollega Edward Halifax, som var aktuell som statsminister i mai 1940, hadde fått gjennomslag for at Storbritannia skulle tilby Hitler «en forhandlet fred», i realiteten en kapitulasjon. På tidspunktet behersket Hitler allerede enorme deler av det europeiske kontinent, inklusive vårt eget Norge. Storbritannia og Europa forøvrig kan i stor grad takke én person for at statsråd Halifax` s godtroende forslag og dermed samtidig også hans statsministerambisjoner – unnskyld uttrykket, ble skutt ned.
Sagt på en annen måte, og jeg er trygg på at opphavsmannen ville levd godt med omskrivingen – «aldri senere har så mange, hatt én person å takke, for så mye».
Jeg har også tenkt på Jens Stoltenberg og George W. Bush, på hvordan vår nære omverden ville sett ut dersom de to statslederne hadde byttet talemanus i etterkant av 11. september respektive 22. juli-hendelsene. Samt jeg har tenkt på Donald Trump. Tenkt på hvordan han glisende kastet tørkeruller ut til en folkemengde mens han hyllet seg selv og føderale myndigheter for enestående innsats, etter at orkanen Maria en septemberdag i 2017 feide inn over Puerto Rico og etterlot seg nesten 3000 døde i kjølvannet.
Det handler om politikeres rolleforståelse og agerende i møte med store kriser. Mer spesifikt, i disse dager – det handler om å unngå italienske tilstander.
– Vi må velge hvem vi skal behandle og hvem vi ikke skal behandle ut fra alder og helsetilstand. Det er som i en krig. Folk må holde seg hjemme, uttalte nylig anestesilege Christian Salaroli på Papa Giovanni XXIII-sykehuset i Bergamo. Over 460 mennesker har så langt dødd av Corona-viruset i Italia. Prognoser utarbeidet ved Milano-sykehuset viser at landet kan forvente så mange som 3.000 intensivpasienter i løpet av de to kommende ukene.
Ferske forskningsdata fra Corona-utbruddet i Kina viser at hele 15-20 prosent av alle som blir smittet, vil behøve sykehusinnleggelse (ferske studier publisert i JAMA and NEJM).
Med foreløpig én innlagt av nå totalt elleve kjente smittetilfeller befinner Drammen seg enda i den nedre enden av skalaen. Men hva så den dagen én blant de enda uoppdagede tilfellene – for det rekker med ett eneste menneske, tar seg en tur i Drammenshallen for å se DHK gjøre opp om sølvmedaljen i serien? Eller hva om det dukker opp en smittet på en av de mange for lengst fullbookede konsertene i byen i mars? Eller på eliteseriepremieren på Marienlyst?
Da kan vi begynne å multiplisere. 100 smittede er lik ti innlagte, 1000 er lik 100, osv. Og i neste omgang – uavvendelig, kan vi lik Italia begynne å telle antall døde.
Siste nytt fra Folkehelseinstituttet er at de anbefaler å avlyse eller utsette alle arrangement med mer enn 500 deltagere. Utmeldingen fremstår himmelropende ulogisk, som om korona-viruset i all vennlighet skulle avstå fra sirkulasjon i folkemengder på 499 eller mindre.
Så langt har norske myndigheter i stor grad valgt å skyve responsen på korona-problemet over på lokale politikere. Ansvarspulveriseringen er sterkt problematisk. Samtidig gir situasjonen rom for våre lokale folkevalgte til å stå frem, vise hva de er lagd av. Men det haster. For nå er det alvor, korona-viruset treffer verden med en spredningskraft og dødelighet langt over vanlig sesonginfluensa.
Aller mest behøver vi ledere som gir krystallklare påbud, ikke vage anbefalinger. Det første påbudet kan med stor fordel importeres fra stakkars Italia og lyde slik: hold deg unna større folkeansamlinger, punktum.