La oss gi Sanger-Hans fortjent plass i bybildet!

Vi fikk det til når det gjaldt Sivle. Nå gjelder det Hans Aleksander Hansen, Sanger-Hans, som levde i samfunnets aller laveste sjikt.

Av Nils Johan Rønniksen, Drammen

Det går trått med å få inn penger til en statue av Sanger-Hans. Vi som har satt i gang med prosjektet, vendte oss i første omgang til dem som vi trodde kunne ha finansiert hele prosjektet på vel en million kroner: Banker, forsikringsselskaper og finansfolk. Vi våget ikke starte en kronerulling i engstelse for ikke å kunne nå målet, fullfinansiering.

Hans Aleksander Hansen, med tilnavnet Sanger-Hans, levde i samfunnets aller laveste sjikt. Barndommen ble tilbrakt på gamlehjemmet i Jevnaker. Etter konfirmasjonen kom han til sin mor på Grønland her i Drammen. Leiligheten familien bodde i var av de minste: Kjøkkenet hadde så vidt golvplass til to stoler mellom et klaffebord og utslagsvask. I stua var det plass til et spisebord, seng til mora, en divan til søstera og en divan på deling mellom Hans og broren. Så trangbodd hadde de det i de fleste arbeiderfamilier, slik var forholdene på slutten av tjueåra og inngangen til krise-årene på begynnelsen av trettitallet.

Det som kom til å skille han Hans fra de aller fleste andre på bommen, fyll og tjuveri, var at han begynte å skrive. Han skrev løsgjengervisene og mye annet som forlagene og andre forsto var så godt at de ga det ut. Og det han skrev, fikk så stor betydning i samfunnsdebatten at løsgjengerloven ble omgjort fra å være brutalt undertrykkende, til å bli relativt human.

Dette er Hans Aleksander Hansens store fortjeneste. Derfor burde vi her i Drammen ære ham og minnes ham med en statue, vår store antihelt må vi kunne kalle ham. Jule- og nyttårsønske: at de nødvendige midlene skal komme dalende ned til oss, slik at vi kan fullføre prosjektet vårt.

Vi fikk det til når det gjaldt Sivle. Nå gjelder det Sanger-Hans.

Det må gå!