«Koronakrisa har fått fart på digitaliseringa av undervisning over det ganske land»

Det sies at vi har oppnådd en digitalisering av skole og høyere utdanning i 2020 som hadde tatt minst 15 år å få til, skriver drammenser og professor Tony Burner.

Av: Tony Burner, drammenser, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og professor II ved OsloMet

Mitt første bekjentskap med digital undervisning og veiledning var i 2008 da jeg underviste for daværende Høgskolen i Telemark, mens jeg satt på kontoret mitt på campus i Drammen. I fire år hadde jeg en 20% bistilling der, hvor jeg underviste på nett. Høgskolen i Telemark hadde lang erfaring og lå langt framme sammenligna med mange andre læresteder når det gjelder nettundervisning.

Jeg underviste i engelsk på lærerutdanninga. Programvaren som ble brukt het Omnijoin. Alle kunne se og høre alle. Det var enkelt å dele filer og ha regien i det digitale klasserommet. Studentene ble fordelt på grupperom når det var tid for det, og jeg kunne gå inn i hver gruppe og veilede etter behov. For å undervise i fonetikk, hvor vi blant annet lærer å transkribere, så brukte jeg digital tavle. Det vil si at jeg kunne skrive på en tavle som jeg kobla til pc-en, og kunne skrive på tavla akkurat som å skrive på vanlig tavle i klasserommet. Så kom skriften opp på skjermen. Slik kunne også transkribering gå smertefritt. Det eneste jeg mener jeg ikke fikk til digitalt, var dramatisering av tekster med studenter.

Jeg skrøt voldsomt av digital undervisning og veiledning til mine kolleger. De som hadde prøvd det, var enige om hvor greit alt gikk; de som ikke hadde prøvd det, var stort sett skeptiske.

Les flere debattinnlegg: «Det er ditt og mitt ansvar å sørge for at de 13 koronadøde i Drammen ikke døde forgjeves»

Så ble vi slått sammen, høgskolene i Buskerud og Telemark. Flere studier ved gamle Buskerud ble tilbudt på nett. Kolleger som prøvde nettundervisning, kom til meg og snakka begeistra om at de også så mulighetene og at de ikke lenger var så skeptiske. 

Så kom korona. Programvaren vi nå bruker heter Zoom, som også har blitt utbredt på andre læresteder. Enda bedre og enklere å bruke enn Omnijoin.

Nå er det bestemt at all undervisning, veiledning og alle eksamener skal gjøres digitalt ut semesteret. Plutselig måtte alle på nett. Også de mest skeptiske.

Erfaringene viser seg å være stort sett gode. Det sies at vi har oppnådd en digitalisering av skole og høyere utdanning i 2020 som hadde tatt minst 15 år å få til.

Det er selvsagt ikke bare fryd og gammen med hel-digitalisering av undervisning og veiledning. Selv om det finnes en del fordeler, som at det er tidsbesparende (unngår reising til studiestedet), komfortabel (du kan sitte i godstolen, i sofaen, ved stuebordet eller der du liker deg best hjemme) og lettere tilgjengelig (du kan bli med uansett hvor du er), så fordrer det betydelig mer planlegging, det er mer sårbart for uforutsette tekniske problemer og «unnasluntrere» kan lettere forbli anonym eller mentalt forsvinne i det digitale rom.

Debatt: «Jeg har blitt smittet av det jeg vill kalle Polariserende Media Syndrom»

Og kanskje det viktigste argumentet for å i det minste kombinere nett og fysiske samlinger er verdien i å se hverandre og knytte bånd utenfor en skjerm. I grunnskolen er det sjølsagt helt avgjørende for barn og unge å kunne møtes og sosialiseres. 

En ting er helt sikkert: koronakrisa har fått fart på digitaliseringa av undervisning og veiledning over det ganske land.

Uansett hvilket trinn vi jobber på, tror jeg det blir viktig å vurdere hver for seg og sammen, i tida etter pandemien, hvilke deler av digitaliseringa vi ønsker å utnytte videre i hvilke sammenhenger.

For uansett hvordan vi ser på dette, så er vi mennesker avhengige av å møtes for å bygge relasjoner.

Debatt: «Koronakrisen gir oss muligheten til å velge hvem vi vil være når røyken har lagt seg»