Av spaltist Unni Helland
I Drammens Tidende 20. mai uttaler Helgheim blant annet i et innlegg: «Vi kan ikke lenger lytte til de som skjønnmaler situasjonen fordi en og annen innvandrer slumper til å lykkes i Norge.» Og han avslutter slik: «Frp kommer til å fremme en rekke konkrete forslag i forbindelse med den nye integreringsloven. Det er på tide å gjøre radikale endringer i norsk innvandrings- og integreringspolitikk.» Og gjør vi ikke det, vil vi, ifølge Helgheim, få svenske tilstander og et velferdssamfunn som bukker under.
Da kan det jo nevnes at jenter med minoritetsbakgrunn er prosentvis overrepresentert på lege – og tannlegestudiene. Har de slumpet til å lykkes, mon tro?
Les flere debattinnlegg: Den nye vinen
Jeg skal nå bla i minneboka mi og ta dere tilbake til den første FN-dagen i dette årtusen. Spente står elevene ved Fjell skole i Drammen og venter på en gjest. Daværende kulturminister Ellen Horn er invitert. Ut av en lang, sort bil på parkeringsplassen kommer hun. Flere elever står klare for å følge henne opp trappa til skolegården. Hun møtes av over tretti store flagg som viser elevenes hjemmebakgrunner, og nær seks hundre barn som synger «Morgendagens søsken»: «Som søsken av jorden, Bror Sol, Søster Vind, står du og jeg sammen med kinn imot kinn.» Det blir ord fra barna, og ord fra gjesten. Og så synger hun, i beste mening, Jo Tenfjords kjente sang «Noen barn er brune som et nystekt brød.»
I musikkrommet får kulturministeren, ordføreren og andre gjester en kortversjon av skolens historie. De får høre om den lille chilenske jenta som har gitt klassen sin en dyrebar gave: Jord og gress fra eget hjemland, revet med i flukt over grensa. Den posen henger i klasserommet, men vi har tatt den ned så kulturministeren får holde den i hånda. Og med tårer som drypper og drypper ned på posen, følger hun intens med når elleveåringene viser nærhet og samhandling på tvers av menneskeskapte barrierer. Hånd i hånd fører de hverandre inn i trygge vennskapsringer.
Når forestillingen er over, kommer ei lita jente bort til ministeren og sier: «Jeg håper du synes du valgte rett,» vel vitende om at ministeren egentlig skulle vært på et møte med regjeringskollegaer. Ministeren smiler til jenta og svarer: «Det jeg har opplevd i dag, vil jeg huske resten av livet.»
Så føres hun inn i et klasserom der nasjonaldraktkledde barn forteller om matretter fra foreldrenes ulike hjemland, vakkert arrangert på et langbord. «Dette er kultur,» sier kulturministeren. Etter en stund må hun gå. Andre oppgaver venter.
Les flere debattinnlegg: Gutten som satte dype spor i lærersjela
Med det samme døra har lukket seg etter henne, er det en av elevene som rekker opp hånda. «Du, den sangen hu´ sang, den va´kke bra.» Mange protester. «Hu´ sang kjempefint.» «Ja, det gjorde´ a, men det var en ekkel tekst.» Jeg griper inn: «Hva mener du? Ekkel tekst?» Hun svarer med sterk stemme: «Hvem liker å bli kalt et nystekt brød?»
Jeg forteller at vi sang den sangen i mange år på skolen. Men så skjedde det noe. En gutt med afrikansk hjemmebakgrunn protesterte, sint og såret: «Jeg er ikke et nystekt brød.» Helt sant! Intet nystekt brød har raske ben og eminent ballteknikk, fotballtalentet som senere ble lagt merke til over det ganske land.
Men vi må også synliggjøre menneskenes ulikheter. For slik skapes det rom for utvikling av respekt for forskjellighet. Da skapes det rom for den lyse og den mørke, for dyslektikeren og regneraceren.
Så kom forsvaret av kulturministerens valg av sang: «Det er jo mye fint som sies i sangen, da.» Og så et smil: «Jeg tru´kke hu tenkte på de dumme tinga.» Et lurt smil i et kvikt hode: «For hu´ er jo nybakt kulturminister horn.»
Og til Jon Helgheim og andre politikere med lignende synspunkter: Glem ikke barnelærdommen! For det er også kloke ord i denne barnesangen:
«Tenk om vi kunne leke
sammen alle sammen,
da fikk vi en rekke
fra Afrika til Drammen.
Noen ville le og
noen ville skrike.
Meget er forskjellig,
men inni er vi like.»