Ja, vi elsker dette landet

Er du hushjelp, au pair eller prostituert? Alt dette har jeg fått høre gjennom min oppvekst og jobbkarriere i Norge.

Av May Martinsen, administrerende direktør IRMI Group. Skrevet i samarbeid med Adopsjonsforum

Denne teksten begynte jeg å skrive for ni år siden, men den ble liggende fordi jeg ikke turte å stå fram. Har vi klart å knekke koden og fått et land uten rasisme?

Ifølge Norsk Folkehjelp har jobbsøkere med utenlandske navn 25 prosent mindre sjanse til å bli innkalt til intervju, og 43 prosent av innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika i var overkvalifiserte i de stillingene de jobbet (2012). I Norge har vi straffelovens § 185, også kjent som rasismeparagrafen, men det kan se ut som vi ikke har klart å løse utfordringen.

LES OGSÅ: Står fram etter å ha skrevet om rasisme i ti år

Det snakkes ofte om at Norge og nordmenn er så vennlige og inkluderende, og at det knapt finnes rasisme i dette landet. Men rasisme-begrepet omfatter også holdninger og forskjellsbehandling som tillegger mennesker bestemte trekk basert på rase, religion og kultur. Jeg er født i Korea og adoptert av etnisk norske foreldre fra Trøndelag og Sunnmøre. Jeg vil si vi var gjensidig heldige; de var ressurssterke foreldre som ønsket et barn, og jeg var et barn som trengte foreldre. Man skulle tro jeg var norsk. Men samfunnet og enkeltmennesker har ofte minnet meg på at jeg ikke er det.

Jeg møtte nylig en annen ressurssterk dame med kinesisk bakgrunn, men norsk som deg og meg. Hun skrev et innlegg i Drammens Tidende 5. april 2016 om hvordan det er å være gründer og kvinne med innvandrerbakgrunn og møte den daglige rasismen i Norge. Selv om jeg er adoptert av norske foreldre, hatt lederstillinger i 15 år, så har heller ikke jeg sluppet unna rasismen.

Jeg vokste opp i en bygd hvor nesten alle var etnisk norske. Dette bidro til at jeg fikk en tøff start i store deler av barndommen. Mine foreldre fikk nok også oppleve rasisme tidlig. De fortalte om en episode, hvor jeg som lite barn hadde grått på en flytur. En av passasjerene hadde gitt dem beskjed om at «sånne som henne» hører hjemme på Emma Hjorth. Som barn måtte jeg venne meg til å få slengt kommentarer som negerfitte, negerhore, jævla guling osv. Barn gjør rampestreker, det hører med alles barndom. Men hvis noe gikk galt, så ble skylda lagt «på gulingen». Jeg fikk husarrest og oftere skylda enn hva som var fortjent. Det gjorde noe med meg som lite barn. Jeg valgte å «lide i stillhet».

Jeg lærte tidlig å tilegne meg holdningene «skal du klare noe i livet, så må du «slåss dobbelt så hardt» og «det handler aldri om hvordan du har det, men hvordan du tar det». I stedet for å bli lei meg og bitter, fokuserte jeg på å finne en løsning for å få en bedre hverdag. Min løsning var å bli en guttejente med humor.

Helt slutt tok det ikke. Den verste episoden var ved en gudstjeneste og vi var konfirmanter. Før gudstjenesten ble jeg tvunget av flere personer inn på skolens toalett. De puttet hodet mitt ned i toalettskålen med tilropet, «skal du konfirmeres så må du døpes først» mens de dynket hodet mitt med toalettvann. Jeg ankom kirken klissvåt og noen ropte; Jeg syns det lukter gul kloakk her inne!, fulgt av hånlig latter fra hele bygdeskolen. Dette var dagen hvor jeg følte jeg hadde to valg: Å ta mitt eget liv ved å kutte opp hovedpulsåren eller drukne meg. Valg nummer 2 var å gi blaffen, holde fokus på skolen og tenke på å komme meg vekk fra bygda. Jeg valgte det siste. Ifølge skoleundersøkelser utført av Olweusgruppen, har over 40 prosent av dem som har blitt mobbet tenkt på selvmord. Ungdata-undersøkelsen februar 2017 sier at 10 prosent av 16 åringene har forsøkt å ta livet sitt. Noen «lykkes» dessverre med det, så mobbing og rasisme både kombinert og isolert, får fatale konsekvenser for mange unge.
For meg kom et stort vendepunkt da en av de ledende mobberne etter mange år ba meg om unnskyldning, og erkjente overfor mine og sine egne foreldre hva jeg var blitt utsatt for som barn. Ikke alle får den anledningen til å tilgi som jeg fikk.

I boken «Plausible Prejudice» skriver antropolog Marianne Gullestad om den usynlige rasismen – diskrimineringen vi ikke legger merke til fordi den baserer seg på oppfatninger som mange syns er helt normale. Mange synes å tenke at identitet er noe som har med avstamning å gjøre.

Jeg var i den tro at samfunn forbedret seg. Men i voksen alder kom en ny lærdom – jeg kaller den for stille rasismen. Jeg hadde født mitt andre barn, og trillet rundt på min lille blonde datter da folk på gata stoppet meg og spurte: Hvem sitt barn passer du på? Menn har kommet bort og spurt hvor mye jeg koster for en natt. Jeg har aldri kledd meg utfordrende, og har alltid vært klassisk og konservativ. Jeg lærte fort ikke å bli for nærtakende og avfinne meg med at «sånn er det bare». Det handler igjen om holdninger, uvitenhet og stigmatisering.

Som asiatisk utseende kvinne i Norge har jeg et inntrykk av å bli sett på som en internasjonal handelsvare: hushjelp, au pair eller prostituert. Når det var fristende å bli sint, lot jeg det være. Når «tilbudene» har dukket opp, har jeg brukt humor og svart med tydelig trøndersk dialekt og et smil; Beklager – jeg er nok altfor dyr for deg!

Alt i 2012 ytret FN bekymring om økende nettrasisme. Våre barn lærer nå om nettvett og oppførsel på nett. Men hva med de voksne? På digitale datingsider møtes mennesker på jakt etter mulige kjærester og fremtidige livspartnere. Selv kjenner jeg flere som har giftet seg, som et resultat av å ha fått kontakt digitalt. Selv om jeg har vært skeptisk til disse arenaene, og ment at beste er å møte mennesker i det virkelige liv, har jeg av nysgjerrighet vært innom etablerte og mye brukte datingsider mens jeg var singel på 2000-tallet. Dessverre druknet jeg da i forespørsler om prostitusjon og soveromsaktiviteter, både synlig og usynlig forklart med at jeg var asiat. Jeg konkluderte tidlig at denne arenaen var mest egnet for etnisk norske nordmenn, og meldte meg raskt ut.

Har det blitt noe annerledes her på dette området de siste 15–20 år, lurte jeg, og etablerte en profil for å ta «syretesten». Konklusjonen er at det heldigvis ser ut til å ha blitt noe bedre. Men helt borte er det dessverre ikke.

Etter noen år i Tokyo som UD-utsendinger, flyttet min samboer og jeg hjem, og jeg startet i ny direktørjobb i Oslo i 2011. Første arbeidsdag spør en kollega underveis i et tett program med omvisning: Hvor kommer du fra? Et logisk spørsmål, og svaret ble enkelt: «Jeg kom flyttende fra Tokyo, men er oppvokst utenfor Namsos». Men kollegaen ga meg et blikk som om jeg skulle ha ramlet ned fra planeten Mars: «Det er ikke sant!». Jeg skvatt, før jeg koblet at det var min etnisitet som plutselig kom i fokus. Med tanke på at jeg var eneste kvinne i ledergruppa og i tillegg hadde en annen etnisk bakgrunn, var det kanskje ikke rart? Jeg svarte høflig at jeg er adoptert fra Korea av norske foreldre. Reaksjonen var uforglemmelig; «Nei, det heter ikke det. Sånne som dere er ikke adopterte. Dere er importerte». Jeg kunne ikke annet enn å le, også fordi jeg trodde ikke mine egne ører. Hadde vi virkelig ikke kommet lenger?

I et femtiårslag jeg var i, ytret en ledende ansatt i et norsk direktorat seg om utfordringene med alle somalierne i Norge. Jeg ble nysgjerrig og måtte spørre mer om hva vedkommende mente, og forklarte at jeg selv var adoptert og hadde norske foreldre. Svaret lød: «Å, du er fra Asia. Ja, sånne som deg er jo så hardtarbeidende og søte så». «Sånne som meg»? Og jeg som trodde jeg var norsk.

Jeg reiser mye i jobben. Blant alle flyplasser jeg er innom, skiller OSL Gardermoen seg ut: 9 av 10 ganger må jeg og håndbagasjen inspiseres. Det heter «tilfeldig kontroll». En interessant observasjon er at det her skjer hele tida, mens det skjer sjelden i andre europeiske byer jeg ankommer. Jeg har gjort sport av det, så når jeg har med andre i reisefølget pleier jeg å gi beskjed: Følg med hva som skjer i sikkerhetskontrollen nå. Jeg vil ikke påstå at disse hverdagslige episodene er rasisme, men de er mine observasjoner. For to uker siden ble jeg forsøkt vist bort fra EU/EØS-køen i passkontrollen, med henvisning til at jeg var japansk. Da jeg viste mitt norske pass med et smil, ble den som hadde henvendt seg ganske brydd.

Når det snakkes om innvandringspolitikk, integrering og forebygging av rasisme, ikke glem de «usynlige» som er adoptert eller født i Norge. Mine døtre har etnisk norsk far og er født i Norge. Nye generasjoner, unge lovende voksne, skal slippe å finne seg i kommentarer, fordommer og forskjellsbehandling. Som mor kan jeg lære egne barn å inkludere og ta vare på, og slå hardt ned når andre blir utsatt for mobbing eller rasisme. Men kampen klarer vi aldri alene.

Vi trenger å øke kunnskapen og tydeliggjøre ansvaret vi alle har for å bidra til å endre holdninger. Ikke la de som blir utsatt, lide i stillhet. Arbeidet må forankres hos politikerne og staten som en del av et viktig samfunnsansvar. Det er en skuffelse at vi ikke har klart å komme lenger.