Av Anders Røren, spaltist i Dagsavisen Fremtiden
Det er en trykket stemning på bussen denne morgenen, der vi står i kø utover Strandveien. Utenfor vinduet, oppe til høyre, kan jeg se jernbanebroen, der hvor vi egentlig skulle vært. Der hvor vi nå skulle sust av gårde, og sett ned på den stillestående bilkøen med et smil.
Jeg blir sittende og tenke at det er et eller annet spesielt med tog. Et eller annet som gjør dette fremkomstmiddelet annerledes enn de fleste andre. Kanskje ligger det fortsatt igjen en viss romantikk fra den tida jernbanen endret verden under den industrielle revolusjon, men mest av alt er det nok noe som jeg har med meg fra barndommen. Jeg tror det kommer av at det var noe spennende, ja nesten noe sjeldent, hver gang man som barn skulle ta toget. Kanskje var det en tur med familien inn til Oslo, eller en tur til besteforeldre i en annen by? En ferietur? For meg betydde togturer i barndommen alltid noe hyggelig og gøy. Mens buss var hverdagslig, var tog «noe ekstra», og på den tida var fly nesten bare en fjern drøm.
Tog har i Norge også en grønn profil. De fleste liker nok tanken på å bli drevet fram av norsk grønn vannkraft, uten å tilstoppe veiene, eller produsere noe særlig med svevestøv. De fleste vil vel også være enige i at reiseopplevelsen med tog er noe spesielt. Denne opplevelsen av at verden raser stille forbi, de jevne rytmene og de beroligende bevegelsene. Nesten ingen blir vel reisesyke på et tog, i hvert fall etter at røykekupeene forsvant?
Som du skjønner, jeg liker stort sett å ta tog når jeg skal pendle kollektivt til min jobb i Oslo.
Gikk du glipp av denne?: Pappaliv på glattisen
Men her sitter jeg altså på bussen. Nok en gang som et offer for «buss for tog». Jeg har et relativt avslappet forhold til reisestress, så de lange køene, den dårlige informasjonen og forsinkelsene plager meg ikke så mye, men det er heller noe med holdningene til leverandøren av togtjenester som får det til å klø i topplokket.
Dette selskapet, med tilsynelatende gode utsikter, oppfører seg hardnakket som om tjenesten de leverer er like god som ellers. Her er det ingen prisreduksjon eller ekstra bærehjelp, og aller minst ser jeg en antydning til anerkjennelse for at vi reisende får en vesentlig dårligere morgen. «Vi bringer dere fram dit dere skal, gjør vi ikke?» er beskjeden, i en eller annen form, «det er vel det som teller?» Det er kanskje ikke overraskende, men vi på bussen er ikke helt enig, så inne på bussen er det i fortsatt en trykket stemning på vei opp Lierbakkene.
Men så er det jo ofte slik at delt ulykke skaper et visst fellesskap, og rett etter Liertoppen kommer flere av oss i prat. Det viser seg fort at jeg ikke er alene om mine frustrasjoner, og som en slags kollektiv selvhjelp tar vi i bruk den beste medisin – galgenhumor.
Stemningen stiger nemlig litt når jeg forteller at min bedrift, som har ansvaret for landets kraftnett, ikke lenger vil bruke penger på beredskap ved strømbrudd. Isteden velger vi å følge tidsånden med å introdusere en ny kampanje for våre kunder: «Ved for strøm!» Dette vil jo dekke kundenes behov «like bra» som å ha strøm i kontakten. Både varme og lys kan enkelt løses med et lite bål, ja sågar matlaging burde være fullt mulig uten særlige ulemper. Det jobbes nå hardt med å organisere dette med landets vedprodusenter.
Hun som sitter på raden bak meg kaster seg raskt på og melder at hun jobber i vannverket. De har også utfordringer med å levere en gang i blant, og har derfor tenkt ut følgende kampanje: «Klut for dusj». De regner med at de på den måten enkelt vil kunne blidgjøre frustrerte kunder. Idet vi nærmer oss Asker har det nå faktisk blitt litt hyggelig i bussen, og selv de som hardnakket forsøker å sove trekker litt på smilebåndet, der de sitter med lukkede øyne.
Nesten helt foran i bussen hører vi så fra en ansatt hos en trelags papirprodusent, som kan fortelle om sin plan ved produksjonsstopp, nemlig «Busk for rull». Han innrømmer at deres ledergruppe vel kanskje har en viss overvekt av gamle speidere, men ingen som har vært litt på tur i skogen kan vel være uenige i at naturens eget tørk fungerer like bra. Pynte opp på badet vil det også. Aloe Vera for den sarte.
Vi passerer Bellevue, og nå er det faktisk det radioprogramledere vil kalle go'stemning i bussen. Selv ikke han med MDG-pin på jakkeslaget klarer å legge en demper på den med sitt forsøk: «Kål for kjøtt», idet ingen egentlig skjønner om han er seriøs eller ironisk. Derimot er det flere som bryter ut i latter idet ei dame fra en av landets største bredbåndsselskaper avslører deres «backup»-plan, nemlig «Fax for nett». Rett nok får hun også et par anerkjennende nikk fra noen av den eldre garde i bussen.
Bussen fortsetter i kollektivfeltet forbi Sandvika, og nå sitter forslagene løst. En lærer foreslår «Flaks for vett» som en løsning hvis man er uforberedt til eksamen, mens en med Godset-drakt roper «Hånd for fot». «NAV for jobb» foreslår en ungdom, og vi skoggerler, selv om han innerst inne kanskje ikke er så sarkastisk. Innen vi passerer Lysaker er det så muntert på bussen at sjåføren til og med har satt på hornmusikk over stereoanlegget, hvorpå han utbryter «Korps for rock!».
Det koker nå, og kommentarene kommer på løpende bånd, og på bakerste rad sitter en med T-skjorte fra Aass. Ved Sjølyst utbryter han «Brigg for Øl!»
Det er en trykket stemning idet bussen svinger inn ved Oslo S denne morgenen og stopper ved en håndlaget oransje plakat hvor det står «Buss for tog».