Av Ole Petter Diseth, skriver for Dagsavisen Fremtidens spalte «Elvelangs».
Spør du en gjennomsnittlig drammenser på bytur hvor han eller hun har gjort av munnbindet sitt vil mange flakke med blikket, trekke på skuldrene og helst ønske å snakke om noe annet.
Drammen opplever for tiden sine høyeste smittenivåer noensinne. Mest sannsynlig ses allikevel bare toppen av isfjellet. Eller for å si det med ordene til avdelingsdirektør Line Vold i FHI, «vi regner med at vi oppdager rundt 40 prosent av smittetilfellene vi har i samfunnet».
Heldigvis har vår lokale beslutningsmyndighet denne gangen ikke vist noe i nærheten av samme berøringsangst som forrige gang det potente lille ordet var i spill, «påbud».
Det nærmer seg åtte måneder siden sist jeg ga uttrykk for synspunkter om temaet – «Lederskap i krisenes tid». På tidspunktet sto Europa på randen av sin potensielt største eksistensielle krise siden 2. verdenskrig. Gitt den historiske parallellen og for å understreke situasjonens alvor tillot jeg meg den gangen å låne ord fra salige Churchill.
I dag ønsker jeg å gi ordet til kontinentets kanskje mest ruvende samtidsversjon av begrepet «stor statsleder», Angela Merkel. Som på en pressekonferanse for noen dager siden bekjentgjorde følgende for sine 83 millioner landsmenn: «Vi må klare oss uten mange ting som gjør livet fint de neste fire ukene».
Les også: Siste smitteoppdatering for Drammen: 33 personer smittet
Der våre kontinentale skjebnefrender knapt har et våkent minutt uten en eller annen form for munnbindbekledning, er mang en drammenser fremdeles på et nivå hvor han himler med øynene og flirer megetsigende hver gang han møter et lokalt eksemplar av arten.
På Vy-togene innover mot Oslo kan du paradoksalt nok ofte skue motsatsen, hvordan folk knapt har satt seg ned i setet før munnbindstrikkene er huket bak ørene.
Desto mer fascinerende er det at mange tar munnbindet av igjen straks den påfølgende og lettere narsissistiske ryggmargsrefleksen er utløst, altså så fort det digitale selvportrettet er unnagjort.
Det er uten tvil også en epidemi der ute som heter selfies og også denne smitter - vær på vakt!
Les også: Følger Oslo - strammer inn fra mandag
Spanskesyken er det forrige norske skrekkeksempelet på hvordan en pandemi kan lamme storsamfunnets og dermed også enkeltindividets dømmekraft. Også den gangen, i 1918, diskuterte vi om skolene burde stenges og om det var trygt å spille fotballkamper. Myndighetenes beslutning om å tildele hver husstand i kongeriket en halvflaske konjakk derimot, var enstemmig. Eller slik «læge Jac E» formulerte det i Aftenposten, «middelet har dessuten vunnet anerkjennelse hos publikum som uunnværlig og gavnlig under influensaepidemier».
I dag vet vi at spanskesyken tok rundt 15.000 norske liv.
100 år senere har vår tids spanskesyke så langt krevd langt over 1, 2 millioner menneskeliv.
Og mens drammenseren grubler over om han skal våge å vise seg på sin lokale Kiwi med munnbind, legges det hvert kvarter inn en ny koronasyk på franske sykehus.
Mens nordmannen klager på innretningen og refusjonsprosenten i støtteordninger den jevne europeer bare kan drømme om, dør det nå mer enn 500 engelskmenn daglig. Mens gjennomsnittsdrammenseren ubekymret korter inn avstanden til nærmeste kafékø-kollega på CC og mens personalet er måneder forbi tiden de gadd bry seg, fastslår Stockholms helsedirektør at «nå er det virkelig alvor, vi har mistet grepet».
Les også: Flere ansatte smittet av covid-19 i Drammen fengsel
Etter en øyevekker av en sentrumstur forrige helg må jeg tilstå at jeg er seriøst usikker på hvorvidt den jevne drammenser egentlig har skjønt dette helt opplagte: De som først lærer å beskytte seg mot viruset i dagliglivet, er de som kommer til å leve lengst her på kloden.
Samtidig, sløvheten er høyst forståelig.
For all den stund en fare ikke kan ses, høres, luktes eller berøres, er det tilnærmet umulig for mennesker selv å vurdere faren eller vite i hvilken grad de er blitt eksponert. Samt det blir tilsvarende utfordrende å beskytte seg. Til vanlig er kun så lite som 15–20 prosent av adferden vår bevisst, mens tilnærmet hele 80 prosent foregår automatisk. Det krever dermed et betydelig stykke mentalt arbeid hele tiden å huske å ta seg i akt.
Krystallklare instrukser reduserer faren for å trå feil og gir økt handlekraft. Mer enn det, de er utrykk for godt lederskap. Det er all mulig grunn til å berømme Drammens politiske ledelse for å ha utvist et slikt den siste (korona)tiden. For alle oss andre er det nå kun én ting som gjelder – fokus på arbeidsoppgavene.