Nyheter

Høyere enn himmelen

Hjemme hos oss startet vi med å sikte himmelhøyt. I virkeligheten er veien blitt til mens jeg har gått.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Av Dipali Gosain, spaltist i Dagsavisen Fremtiden og leder av Røde Kors Fellesverket

«Han er litt treig. Han henger etter på skolen». Mamma og pappa hadde selv lite utdannelse og det de hadde var fra hjemlandet India. Mamma var god i matte, og pappa hadde sine ferdigheter. Han var optimist.

«Du må hjelpe din lillebror med lekser». Seriøst, var det dét jeg skulle bruke tida min på nå? Hvorfor meg? «Hvis han blir noe stort så er det din fortjeneste. Husk det. Og så kan du få litt ekstra lommepenger framover. Kanskje han kan bli lege?» sa pappa med et glimt i øyet.

Hjemme var det mye verbal fokus på utdannelse. Vi hørte stadig om sønnen eller dattera til en aller annen onkel som skulle bli lege eller ingeniør. Jeg endte opp med å ta noen realfag på VGS; matte og biologi, men når det var tid til å søke høyere utdanning var jeg helt lost.

LES OGSÅ: «Mamma var mer «chill». Så lenge hun hadde full oversikt over alt som sto i dagboken min.

En venn av en venn hadde hørt om en studieveileder fra Asker som hadde magiske evner. Hun kunne gjennom noen tester vise oss usikre sjeler veien videre i livet, men det kostet penger. Mye penger, husker jeg.

Jeg ble møtt av en hyggelig middelaldrende dame. Jeg var inne hos henne i halvannen time. Første timen brukte jeg på en IQ-test, og de siste 30 minuttene gikk vi gjennom resultatet av testen (som var litt over gjennomsnittet!). Så, helt ut av det blå, sa hun at REISELIV var tingen for meg. Jeg stilte ingen spørsmål. Jeg søkte plass og hadde skolestart samme høst. Jeg skulle flytte til England.

«Er du rasist?» Det var tre år senere, og jeg satt med bachelorgraden i reiseliv – i innsjekkingsskranken på Gardermoen flyplass. «Nei, jeg finnes ikke rasist, men du har ti kilo overvekt, så du må enten betale for det, eller kvitte deg med bagasjen», sa jeg. En gang trøstet jeg en reisende i ti minutter, fordi han måtte etterlate seg et bærbart toalett og en potetsekk på flere kilo på grunn av overvekt.

Jeg var i skyene da ryktene gikk at flyselskapet SAS skulle rekruttere kabinansatte. 1.000 søkere, 250 på intervju – og 100 som skulle få sjansen til å bære vingen på brystet. Vingen har jeg fortsatt. Et år går. Et tapt anrop og en melding på telefonsvareren: «Hei! Vi fløy sammen for noen måneder siden. Kunne du ha ringt meg opp? Det er gjelder en jobb på et privat fly. For en russisk milliardær. Snakkes.»

LES OGSÅ: Byttet ut russisk privatfly og luksusliv med flyktningarbeid

Tre uker senere står jeg på flyplassen i Oslo, der jeg møter en norsk pilot. Sammen flyr vi på business-billett til London. Fra Heathrow blir vi kjørt videre til en litt mindre terminal. Der står privatflyene på rekke og rad. Piloten peker i retning der flyet står. Det er Boeing 737. Jeg skal på et litt annerledes intervju denne gang. Et intervju som skal vare i tre uker.

«Han er her om ti min!» roper piloten til resten av crewet. Om bord er det to piloter, en mekanisk ingeniør og to flyvertinner. De neste minuttene løper alle i forskjellige retninger og gjør unna siste finish. Opp trappa kommer russeren med en hel entourage. De smiler, nikker, alle går inn i stuen. Ja, det stemmer. I stuen.

Flyet har en stue, et kjøkken, to soverom, to bad og et kontor. Det er femten minutter til take off. «Hei, jeg heter Kathy. Jeg er sjefsvertinnen her. Jeg skal lære deg opp så godt jeg kan – men vit at jeg ikke bruker min tid på å si en ting to ganger». Kathy bor i Portugal, og har flere års erfaring fra den private flybransjen. Jeg får jobben.

Jeg flyr tre uker på og har tre uker av. Det har gått litt over to år. Jeg har bodd på hoteller med egne butlere, spist Beluga kaviar til frokost og drukket Cristal champagne til kvelds. Bestevenninnen min skal gifte seg. Vi er i år 2007. Jeg får ikke fri, og går glipp av bryllupet. Det blir lange tre uker på jobb.

LES OGSÅ: 9,5 millioner til inkluderingstiltak for barn i lavinntektsfamilier

Jeg skal «selge drømmer». Oppmøtetiden er kl. 10.00 på et reisebyrå i Oslo. Jeg har søkt på en jobb, og blitt innkalt til et intervju. Reisebyrået søker en med erfaring fra reservasjonssystemet Amadeus (noe jeg ikke har) til å skreddersy jorda rundt reiser til studenter og ungdom. To dager senere og en telefonsamtale rikere blir jeg tilbudt jobben. Jeg er deres nye reisespesialist.

«Verden står overfor den verste flyktningkrisen siden andre verdenskrig, fastslår EUs migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos i august 2015. To måneder senere sitter jeg på flyet til Athen med to venninner. Vi har til sammen fem fulle kofferter med klær og samlet inn 20.000 kroner vi skal donere bort til en lokal NGO. Vi hjelper til på et suppekjøkken, drar til flyktningleir, kjøper inn leker og gir bort noe klær. Fem dager senere er jeg er tilbake i Norge.

For 20 år siden ble jeg overbevist i en retning mot reiseliv. 15 år senere ledet overbevisningen meg hjem igjen. Hjem til Norges største, frivillige humanitære organisasjon. En organisasjon som er til for å avdekke, hindre og linde menneskelig nød og lidelse; Røde Kors.

PS! Lillebror har jobbet som tannlege i snart åtte år, og Kathy er i dag en av mine beste venninner.

Mer fra: Nyheter