Haikjeft og tannregulering

Som om det ikke var nok å holde styr på timeavtalene hos reguleringstannlege Paus: Når gommen var vekk, måtte hele familien lete.

«Når skal frøken Elisabeth komme tilbake?»

Det var kontordamen som ropte inn til sin mann, reguleringstannlegen. I forkant hadde hun plystret, for å fange hans oppmerksomhet. Hun gjorde alltid det. «Om seks uker, og husk å bruke platen», svarte Paus fra det innerste tannlegerommet.

Jeg startet med regulering i ung alder og tilbrakte mange år med munnen full av stål. Min tannstilling hadde uten tvil innfridd støtte om full refusjon hvis det hadde vært i dag.

Saken fortsetter under bildet.

Inngangen til tannlegen anno 2020. Ganske lik som på 70-tallet, men dørene er skiftet ut.
Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Inngangen til tannlegen, anno 2020. Ganske lik som på 70-tallet, men dørene er skiftet ut. Foto: Elisabeth H. Wold

Men på 70-tallet var det ikke like gode ordninger, og jeg fikk stadig høre hvor påkostet min tanngard var. Resultatet var, etter mange år, et langt fra perfekt bitt. Kanskje det var derfor jeg ble minnet om kostnaden. Nåvel. Litt bedre enn utgangspunktet ble jeg jo, men da en venn påpekte at jeg hadde «morsomme tenner», lenge etter jeg var ferdig regulert, forsto jeg at reguleringen kanskje ikke hadde vært hundre prosent vellykket.

Det er også en del ting jeg har glemt eller fortrengt angående min periode med eller uten regulering. Ifølge min søster var det et helvete et par dager før jeg hadde timeavtale hos Paus, jeg fant ikke gommen. Full oppstandelse og leting høyt og lavt, den kunne jo være overalt. Hele familien måtte lete. Jeg erindrer kanskje noe av dette selv. Og så, da gommen omsider ble funnet, brøt helvetet ut på nytt; gommen passa ikke! Selvfølgelig gjorde den ikke det, den var jo sjelden eller aldri i bruk. Men etter mye strev og grining fikk jeg trøkt den på plass.

Men det var verre med en annen jeg kjenner. Tennene hans så ut som Toy-tyggis, de var liksom altfor store og sto rett ut. Og det gjorde ikke saken noe bedre at han var tynn som en tråd, det var liksom bare tennene som synes. Der kommer tenna, og så hang han bare bakpå. Da han kom hjem til sine foreldre med lapp fra skoletannlegen om anbefaling av tannregulering, sa moren: «Hva, 3.000 kroner for å rette på tennene?! Da får du heller se ut som en kannin!»

Heldigvis for gutten med tenna på tørk, fikk moren øye på et navn hun kjente, på listen over aktuelle reguleringstannleger. «Han trener med pappa, han kan vi gå til!» Gutten kunne puste lettet ut. Han slapp å se ut som en kanin.

Vi fikk tannlegekort med ordlyden: P. N. PAUS, Nedre Storgate 11 A. Dag, dato og klokkeslett, og måtte ofte gå midt i timen hvis vi ikke slutta tidlig på skolen. Litt fri var ikke å forakte, men det var jo ikke spesielt morsomt å gå til tannlegen. I de første årene var det derimot stor stas. Da kom mormor og henta meg på Bragernes skole, hun var mitt faste følge til tannlege Paus. Etterpå dro vi på Bøhms konditori på Bragernes torg, hvor jeg fikk Solo og min favoritt, Marvpostei (makronfylte sandkaker som eldre folk liker veldig godt, de samme som spiser fyrstekake).

Trappegangen opp til 4. etasje er helt lik som for over 40 år siden. Men heisen er ny. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Jeg var ikke så flink til å bruke plate (gom) eller strikker eller bøyler, eller hva det nå var alt sammen. Jeg hadde absolutt alt av tannreguleringer, som jeg nevnte i starten, var jeg et særlig tilfelle hva tannstilling angår. Med ni millimeter overbitt, som attpåtil var såkalt åpent blitt, så jeg ikke bra ut.

Vi var to venninner som gikk til samme reguleringstannlege. Og gleden var stor om vi fikk time samtidig, eller rett etter hverandre. Da var det ikke skummelt i det hele tatt å gå den lange veien fra Fjellheim skole til Nedre Storgate 11 A. Vi surra og somla og kom vel for sent til timen og da ble «Pausa», det var altså kona og kontordamen til tannlegen, stram i maska. Brillene hennes balanserte ytterst på den lange nesa, mens hun med morskt blikk og dyp røst leste oss leksa. Hun var likevel i overkant hyggelig mot meg, sikkert fordi hun kjenner mamma og mormor, tenkte jeg, fordi om man målte humøret hennes etter hvor flinke man hadde vært til å bruke regulering, så skulle hun nok vært sur på meg også. Jeg var ikke flink i det hele tatt, men et par dager før kontroll heiv jeg inn gommen og brukte den hele døgnet. Resultat; Oppstandelse hos reguleringstannlegen fordi mine tenner var løse!

Min venninne sa rett ut; «Nei jeg har ikke brukt gommen i det hele tatt». Men ærlighet varte ikke lengst i dette tilfellet. Min taktikk funka bedre, og jeg hadde ikke dårlig samvittighet en gang. Det var snakk om å overleve. (Sånn var det forresten når vi kom til «Flåttis» på Fjellheim fordi vi hadde vært på epleslang også. Vi ble kalt inn til forhør én og én, og jeg sa til min venninne, etter tips fra min storesøster; «Ikke grin, da vinner hun!» Men da jeg lyttet på døra fra utsiden, hørte jeg min alltid så ærlige venninne, hun hylte!)

Min søster gikk et annet sted til reguleringstannlege og broren min var født med pene tenner, pappa også. Mamma hadde faktisk gom i sine unge år, og hun hadde gått til samme tannlege som meg. Men da hunden hennes Peggy tygde den i stykker, var det slutt på regulering for hennes del. Det skal jo sies at det ikke var vanlig med regulering på 50-tallet, så vår tannlege Paus hadde nok vært innovativ i sine tidlige år.

Da 70 og 80-åra kom gjorde tannregulering for alvor sitt inntog, og veldig mange venner måtte til pers. Jeg husker jeg var misunnelig på dem som bare hadde sånne gjennomsiktige, små plastklosser limt på hver tann med en tynn, tynn stålstreng over. Jeg hadde derimot stålbånd på hver eneste tann med en streng over alle, i både over- og underkjeven. Som om ikke dette var nok, måtte jeg bruke nakkestropp eller strikker også. Det var alltid et eller annet jeg skulle bruke i mange år.

Vi så ut som «haikjeften» alle mann, med munnen full av stål, unntatt de som hadde sånne moderne plastgreier, da. Og de verste var dem som måtte gå med nakkestropp midt på lyse dagen. En avart av denne rare patenten var, foruten bøyle inn i munnen, en slags anordning på hodet, en slags hjelm. En av gutta i klassen til min søster hadde en sånn nakkebøyle, og klarte nesten ikke snakke med alle remedier og bøyler inne i munnen. En av de store gutta bøyde seg ned til stakkaren med følgende kommentar; «Er’e Volvo?» Det var på den tiden som det svenske bilmerket nettopp hadde kommet med sin nyeste modell, hvor støtfangeren var svært fremtredende og stakk langt ut.

Følelsen da jeg omsider fikk ut alt stålet av munnen, var helt ubeskrivelig. Glatt og nakent, føltes det, og når jeg smilte sklei liksom leppa opp som på en hest. Og jeg skvatt hver gang jeg så meg i speilet, jeg var ganske fornøyd. Men det var altså helt han kameraten sa at jeg hadde morsomme tenner.