Av: Tony Burner, kommunestyrerepresentant SV
De 77 som ble drept. Aspirerende kommunestyrepolitikere, stortingsrepresentanter, statssekretærer, ministere - ja, kanskje til og med statsminister. Døtre, sønner, fedre, mødre, onkler, tanter. De aller fleste ungdommer, noen voksne. På riktig sted - politisk engasjement på Utøya eller jobb i regjeringskvartalet- men til feil tid. Hundrevis overlevde, hundrevis ble skada for livet og hundrevis ble pårørende.
Tankegodset som la grunnlaget for handlingene lever i beste velgående. Ikke bare på mørke nettsider, men også på noen av de mest omtalte og besøkte nettsidene. Ikke bare i kommentarfelt, men også ordinære nettsider som anses for å fremme integrering og gis statsstøtte. Ikke bare på nettet, men når du møter mennesker i levende livet. Ikke bare hos mennesker som sitter i en kjeller og spiller dataspill, men hos vanlige folk som deg og meg. Ikke bare hos politiske partier på siden av de etablerte, slik som Alliansen, men også hos de etablerte.
Les også: Sterk markering av 22. juli – ni år etter
Tankegodset er ikke i form av ytringer som vil ta liv. Ikke der hvor vi har gått oss blinde når vi stadig sier grensen går ved drapstrusler. Tankegodset er ytringer som er hatefulle mot de tre bolkene som Breivik pekte ut i manifestet sitt, og som er å finne i manifester og rettssakoppgjør, også hos Brentan Tarrant i New Zealand og vår egen Philip Manshaus. Ikke bare hos disse, men hos høyreekstreme generelt. De tre bolkene er islam (ofte i sammenheng med ikke-vestlig innvandring), feminisme og politisk korrekthet (byråkrati, demokrati og rettsstat).
For trollet sprekker som kjent ikke i sola, men det har vist seg å formere seg enda bedre.
Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste når vi ikke tar et skikkelig oppgjør. Når vi gir bokstipend og statsstøtte til prosjekter som støtter opp om tankegodset. Når vi stadig nominerer personer til kommunestyrer, Stortinget og ministerposter som støtter opp om tankegodset. Når avisredaktører aktivt inviterer til kronikker som støtter opp om tankegodset. Når vi gir mikrofon, scene og publikum til organisasjoner som støtter opp om tankegodset.
Vi gjør oss en bjørnetjeneste når vi påstår at tilrettelegging og oppmuntring til å ytre slik tankegods er å verne om ytringsfriheten. For det er det ikke. Det er en normalisering.
De skal ha friheten til å ytre seg om tankegodset uten vår tilrettelegging og oppmuntring, mens vi bør bruke vår ytringsfrihet til å argumentere imot. Vise til statistikk, forskning, historier fra virkelige liv og sunn fornuft for å vise at de aller fleste er imot tankegodset. At de bygger på konspirasjonsteorier, fiendtlighet mot det / dem man ikke kjenner og at et sunt, inkluderende og aktivt demokrati er det beste for alle.
Les også: Har vi glemt det vi lærte av 22. juli?