Fødselssmerter for norsk-muslimsk identitet – eller dødskramper for et mangfoldig Norge?

Derfor er det viktig for meg og andre muslimer i Norge å skape en identitet som er en del av det norske samfunnet – og som samtidig tar vare på de religiøse verdiene vi har. Like viktig er det å få dette akseptert.

Av Mustafa Ünsal, styremedlem i Det Islamske kultursenter i Norge (DIKSIN) og bystyrepolitiker (H) i Drammen

Faren min ble hentet til Norge i 1971. Norge trengte arbeidskraft, og min far trengte en jobb for å kunne forsørge familien sin. Han kom til Drammen med en liten koffert og lite penger, men med store håp og sterk arbeidsvilje. Den gangen var han ikke klar over at denne byen skulle bli hans og families fremtid. Tolv år senere, i 1982, hadde han hentet alle familiemedlemmene til deres nye hjem.

Pappa var analfabet, men han trengte ikke mye kunnskap. Det var nok at han var villig til å ta en jobb mange nordmenn ikke ville ta, og han jobbet hardt når han ble bedt om det uavhengig av hva, hvor og hvordan. Han hadde styrke, evne og vilje. Dette var nok for å bli hentet til Norge den gangen.

Da jeg kom til Norge som en trettenåring, forklarte pappa at dette var vårt nye liv. «Vi er i Norge nå sønn, vårt nye land. Lær deg språket. Få deg en utdanning og skaff deg en jobb, slik at du kan forsørge deg selv og familien din. Bli en aktiv og deltagende borger i samfunnet». Dette var hans anbefalinger til sin yngste sønn etter å ha levd i Norge i tolv år.

Han var takknemlig og ydmyk for at han fikk muligheten til å tjene levebrødet sitt her, for de mulighetene Norge ga ham og for samfunnet som var så mangfoldig.

Samtidig var han stolt. Stolt av å være med på å bygge dette landet, og ikke minst dette samfunnet. Stolt av å være drammenser.

Les også: Integrerings-utvalget klar med rapport

Jeg tok min fars anbefalinger mer som et «påbud». Jeg prøvde å etterleve disse så godt jeg kunne. Jeg lærte språket, og tok den utdanningen som har gitt meg muligheten til å forsørge meg selv og min familie. Jeg har helt siden da prøvd å være en aktiv og deltagende borger i samfunnet, så langt det har vært mulig. Det var pappas erfaringer og anbefalinger som førte meg inn i organisasjonslivet da jeg kun var 16 år. Jeg ble fotballdommer da jeg var rundt 16-17, og jeg var med på å starte Drammens innvandrerråd da jeg var 19. Jeg turte å stå frem, og turte å feile, selv om det ikke alltid var like lett. Jeg turte å stå for mine meninger, og jeg prøvde å bygge opp min nye identitet i det mangfoldige Norge. Jeg prøvde så godt jeg kunne å tilpasse meg samfunnet jeg nå var en del av.

Gjennom årene lærte jeg hvor vanskelig det er å være en aktiv og deltagende borger. Man blir aldri godt nok tyrkisk, og blir ofte beskyldt for være for norsk og for å tenke mer som en nordmann. Det er ikke lett å bli godtatt av de etnisk norske heller – der får man høre hvor «muslimsk» man tenker.

Derfor er det viktig for meg og andre muslimer i Norge å skape en identitet som er en del av det norske samfunnet – og som samtidig tar vare på de religiøse verdiene vi har. En kombinasjon av de to kulturene vi føler vi er en del av. Like viktig er det å få dette akseptert i samfunnet.

Ja, vi er norsk-muslimer.

Det har aldri vært og er fortsatt ikke lett å bygge denne norsk-muslimske identiteten. Det krever mye hardt arbeid og å tørre å stå imot hat, beskyldninger, mistenkeliggjøring og mye mer.

Jeg har likevel prøvd å oppfylle min fars krav og samtidig levd etter et annet viktig prinsipp; for at man skal kunne kreve sin rett, må man også kjempe for sine fienders rett. (Dette er et tyrkisk ordtak).

Mediastormen i de siste ukene kan være fødselssmerter for denne norsk-muslimske identiteten som jeg og flere norske muslimer har prøvd å bygge opp i flere år – eller dødskramper for det mangfoldige Norge.