Et spørsmål om tid*

Da jeg var femten så jeg på noen av vennene mine nesten som om de skulle vært de ekte medlemmene i Depeche Mode. Lurer på hvem av dem jeg møter igjen i kinosalen torsdag kveld?

Tenk på alt som former oss. Eller er det oss sjøl som plukker fra omgivelsene det som passer vår (allerede gitte) form? Programleder på NRK P13, Espen Omdahl, mener at den musikken du hører på i det du blir tenåring, følger deg resten av livet. En gammel flamme av meg sa at hadde det ikke vært for synthmusikken, hadde han ikke vært her i dag. Med «her» mente han livet. Jeg har sjøl aldri tvilt på hvilken side av dødsøyeblikket jeg foretrekker, men jeg er like opptatt av den mørke popmusikken som oppsto på tidlig 80-tall som både Omdahl, og han eksen min.

Mitt første minne om Depeche Mode: Vi har fått kabel-TV i rekkehuset, og jeg trosser forbud fra TV-restriktive foreldre, sniker meg til å se på musikkkvideoer rett etter skolen. Regissør Anton Corbijns svarthvittbilder hamrer mot ørene og øynene. Lyden av framtida, nåtida. Kaldt, men glødende. Fremmedgjort, men også menneskelig, når sure, tynne modeller i lærkjole og bandgutter i flakkende lys får meg til å leite etter det menneskelige under alle lagene. (Et antyda S/M-tema gikk over hodet på elleveåringen.) Det er den samme Corbijn som, etter å ha fulgt bandet som fast husfotograf og multimedie-regissør, har regissert en konsertfilm med bandet som settes opp på kinoen i Drammen nå. En kveld, only, samme kveld verden over.

Corbijns estetikk er uløselig knytta til Depeche Modes lyd og verdensherredømme. Sammen ga de mange som følte seg litt på sida av kravet om å vise fram et lykkelig jeg, et hjem. Intet mindre. Perfekt for 80-tallets mange skilsmissebarn, si.

DM-fansen har alltid vært intense. Og noen var ekstra ivrige. De som hadde stilen. De hadde stålkontroll, og de var kjent langt utafor bygrensene som depechegjengen.

LES OGSÅ: Frøy Gudbrandsen blir konstituert sjefredaktør i Bergens Tidende

Siden jeg allerede hadde oppdaga DM for meg sjøl, hadde musikken ligget i meg hele tida, kommet tilbake til meg bare, og dytta ut Vanilla Ice, T’Pau og sånt med noe … mer skikkelig, egentlig. Men! Å første gang gå på disco i sentrum, jeg var mest på Park, og oppdage at noen poget i ring, hovedsaklig gutter med barberte tinninger og bomberjakke, det ..! Var du riktig uheldig fikk du en sko med ståltupp mot panna. Var du riktig heldig, fikk du sjangs på en av de tøffeste depechene, eller enda bedre: Du imponerte dem med tidslinje for utgivelser eller produksjonsdetaljer fra platene.

Jeg var sjøl blant dem som bare tenderte mot å være en depeche, men ikke purist. Jeg var aldri på konserten i ‘88 (det var bare ett år etter den der videoen jeg snubla over, det var altfor tidlig, jeg skjønte meg ikke på sånt. Jeg gikk i kor. Så på Midt i Smørøyet fortsatt). Men jeg veit dette: Hvordan det var å trøkke inn den tunge tredøra til Bonaparte, klesbutikken som tok et bittelite stykke Vivienne Westwood-London til Engene. Der inne følte jeg meg målt opp og ned av de nesten kvalmt oppdaterte butikkinnehaverne, men inn måtte jeg!

Det var flere perioder med bleiedisco på forskjellige steder; Skyline, Grev Wedel, Blix … som huset forskjellige generasjoner depechegjeng. Og jeg har mimra litt med noen av dem denne uka: Vi ville bare henge rundt. Feste. Teste ut eget verdenssyn. Se film. Kline. Ta bussen, ta bussen, ta bussen, bare for å komme et sted der det kanskje virkelig skjedde. Forskjellen lå i at om du var, eller kjente noen, som var uniformert som en depeche, gjorde du alle de tinga der med et visst ry. Noen plukka seg ut vokalist Dave, eller Martin, den lyslugga låtskriveren, og la sitt image tett opp til en av dem. Lite visste vi hvor lov det skulle bli å være åpent bifil noen år seinere, forresten. Mange jeg kjente hadde en selvforsterka, hetero tilstedeværelse. Men Martin Gore, som har skrevet mesteparten av Depeche Modes sanger, har alltid vært bifile og homofiles «hemmelige» skytsengel.

Jeg veit hvor hoppende glade vi kunne bli av den rette låta. Men også hvor ubehagelig det var hvis noen sneik på en hvit-makt-låt, jeg har glemt bandnavnene. Og du veit tenåra, de er blodig alvor. Noen havna virkelig på feil fest. Plutselig var noen drammensere avbilda i blitzernes hjemmekopierte blekke «Smørsyra» som fiender, og det så ut som om bildene var tatt på den der festen. Kronprins Haakon Magnus var også avbilda. Blitzernes «dødsliste» var i beste fall en fleip. Og dansen rundt synthpopen hadde alltid samla unge av alle politiske avskygninger i byen.

Syntherne i Fredrikstad fostret en stor synthpopeksport. De tallrike tønsbergsyntherne fletta seg med indien og ble til band som Seigmen og Subgud, og produksjoner som musikk/manus på NRKs «Julekongen». Hva skjedde med drammenserne? Et og annet undergrunnsband har vi også hatt. Mange av oss møttes igjen da vi var noen likesinnede fra hele landet som starta opp Oslo Synthfestival. Ellers har vi endt opp som: Lærere. Fotograf. Journalister. Urmaker. Hjelpepleier. Miljøaktivist. Markedsførere. Butikkansatt. Musiker. Sosiolog. Bibliotekar. Innkjøper. Trygda. Musikken vi hørte på da vi gikk fra benk til benk i Gågata og lurte på hvor det kanskje virkelig skjedde – den fulgte oss resten av livet.

* oversetter du, får du tittelen på 1986-singelen «A question of time». Hadde også video regissert av Anton Corbijn.

SPALTIST ANDERS RØREN: Pappaliv på glattisen