Drammen er ikke for alle

Gjenreis Husbanken som sentralt gjennomføringsapparat for sosial boligbygging.

Den nye kommunen forutsetter at Drammen skal være en by for alle. Det er den ikke. Ubalansen i boligmarkedet, et avventende næringsliv og manglende studentboliger gjør at stadig flere velger bort Drammen.

I den politiske plattformen for den nye kommunen brukes det vakre ord om hvordan boligmarkedet skal være: «Kommunen skal ha et mangfoldig boligtilbud», heter det, «med variasjon i pris og størrelse og med vekt på tilgjengelighet, livsløpsstandard, bevaring og miljøvennlig boligbygging og rehabilitering».

Det er dessverre den motsatte utviklingen vi har sett de siste årene.

Etter ti år med omdømmebygging, fra 2005 til 2015, skulle det nye omdømmet realiseres i flere arbeidsplasser og innbyggere. Det skjedde ikke. Næringsutviklingen er verken slik vi har ønsket oss eller forutsett. Det samme gjelder befolkningsutviklingen. Disse to tallene henger naturlig nok i hop: Flere arbeidsplasser gir flere innbyggere, og omvendt. I Drammen ser vi tvert imot stagnasjon, og som en av få byer i Norge har vi ikke en gang en forutsigbar pakke for fremtidig infrastruktur og samfunnsutvikling, slik andre byer har.

Vi som bor i Nye Drammen kommune, ser hver dag hva som er utfordringen. De nye boligene består i hovedsak av glass og betong og er skreddersydd for byens seniorer. Studentboligene er for få og for dyre, slik at de unge ikke finner steder å bo. Barnefamilier og yrkesaktive menn og kvinner i 30- og 40-årene finner ikke attraktive boliger i Drammen, og velger heller andre steder å bo.

Vi får også en situasjon hvor ungdom og førstegangskjøperne ikke kommer seg inn i boligmarkedet nær der arbeidsplassene finnes. De enslige vil heller ikke ha økonomi til å skaffe seg egen bolig.

Hva skal vi så gjøre med dette? Hvis vi ikke gjør noe, vil utviklingen fortsette og kanskje forsterkes ytterligere. Da vil polariseringen i samfunnet fortsette, gjennom at de velstående bor i sentrum, de fattige i dårlige boliger i ytterkanten, og næringslivet og de yrkesaktive vil finne en slik by så lite attraktiv at de flytter andre steder. Vi vil også se et tammere sentrum og dermed enda vanskeligere kår for sentrumshandelen.

Markedet alene klarer ikke å løse dette. Markedet vil gjenbygge eplehager og grønne lunger med leiligheter til 6-12 millioner, fordi det er da markedet tjener mest penger. Det må med andre ord politisk mot til for å styre byen i den retningen som er helt nødvendig og den retningen den politiske plattformen for en ny kommune har staket ut. Det fins derfor bare ett svar på de utfordringene Drammen i dag står overfor, og det er en gjenreising av den sosiale boligbyggingen.

Dette er ikke nye toner, verken fra Fagforbundet eller LO. I fjor ble det bygget 29.500 nye boliger. Det er altfor lite. LO-kongressen slo fast at det må bygges 40.000 nye boliger hvert år for å tilfredsstille behovet. En storstilt boligbygging er nødvendig for å opprettholde og videreutvikle det norske velferdssamfunnet.

Vi mener også at Husbanken må gjenreises som det sentrale gjennomføringsapparat for en sosial boligbygging. Husbanken, som har sitt hovedkontor i Drammen, må tilføres betydelige ressurser, og støtteordningene må styrkes.

Vi mener også at bolig som investeringsobjekt utgjør en trussel mot stabiliteten i boligmarkedet. Skatteregimet for bolig stimulerer til økte låneopptak, og dermed økt prispress. Dette må endres for å gi en sunn prisutvikling i boligmarkedet. Nylig avslørte en sosialøkonom at folk i stadig større grad tar opp forbrukslån for å finansiere boligkjøp. Det er ingen sunn økonomisk utvikling, verken for den enkelte eller samfunnet.

Det er behov for bedre ordninger for offentlig boligfinansiering og bostøtte som sikrer god boligstandard også for de med lav inntekt. Startlånet må styrkes og kunne brukes som egenkapitalbuffer for nyetablerere. Husbanken må få tilstrekkelig med ressurser for å finansiere bygging av kommunale utleie- og leie til eie boliger.

Uten en satsing på sosial boligbygging vil kommunene neppe klare å tilby nok og egnede boliger til grupper med behov. Flere studenter vil måtte bo under kummerlige forhold, eller betale skyhøy leie med de følger at de står i stor gjeld allerede før de kommer ut i arbeidslivet. Uten en overordnet statlig satsing, vil flere og flere av foreldregenerasjonen måtte hjelpe sine barn inn i boligmarkedet. Ikke alle foreldre vil ha slike muligheter.

Det er et stort behov for sosial boligbygging over hele landet, men det er få byer der behovet er så stort og akutt som i Drammen. Derfor forventer vi at boligpolitikk blir et sentralt tema i valgkampen.