Debatt

Det skjedde i de dager – hvor selveste Bob Marley sang jula inn

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Ole Petter Diseth, skriver for Dagsavisen Fremtidens spalte Elvelangs.

Du vil nok kunne oppdrive en og annen mjøndøling av min generasjon som vil nikke gjenkjennende til påstanden: i en periode i ungdommen hadde jeg bygdas kanskje høyeste hår. For ikke å si bredeste.

Forbildet var ingen ringere enn Bob Marley. Hadde noen fortalt meg at reggaekongen på et tidspunkt skulle komme til å være høylytt tilstedeværende – i samme jernbanevogn som meg, attpåtil et dampdrevet et, turen gikk fra Montego Bay på Jamaicas vestkyst og til selveste Appleton- romfabrikken, ja, så hadde jeg naturlig nok erklært vedkommende for sprøere enn et Wasa-knekkebrød.

Likevel var det nettopp hva som skjedde.

Bakteppet er dette. Året var 1987 og måneden desember, jeg var akkurat kalt inn på teppet til min daværende sjef, Karsten fra Odense. Ikke for å få hverken kjeft eller sparken skulle det vise seg, men for å få et tilbud. Av den sorten Dirty Harry alias Clint Eastwood alltid bød alle sine bad guys. Altså at sjefen så meg hardt inn i øya og sa, «I`m gonna make you an offer you can`t refuse».

Hevdet altså min sjef Karsten. Og fulgte opp med – «jeg snakker om Jamaica, og dersom du takker ja så må du faktisk reise allerede i morgen. Vi har fått et problem med vedkommende som skulle hatt jobben, jeg kan ikke si mer, det er en personalsak».

Les flere Elvelangs: Lyst i bann – med statsstøtte

Og der satt altså jeg, mann 22 fra lille Mjøndalen, i toppen av en Manhattan-skyskraper og måtte ta stilling til, nærmest på sekundet, hvorvidt jeg skulle forlate min fremdeles nokså ferske Tjæreborg-reiseleder-arbeidsplass New York, jeg snakker om selveste The Big Apple, intet mindre, til fordel for min ungdomshelt Marleys Jamaica.

Kanskje ikke så rart da, at jeg strakk fram lanken og sa, «let`s do it, man».

Og så gjorde jeg nettopp det. Pakket kofferten, tok en gul taxi til Kennedy-flyplassen, bordet et Air Jamaica-fly til Montego Bay. Landet, ble hentet av nok en dansk sjef, begynte å jobbe.

Bare ikke med en gang.

For datoen var 23. desember, så først skulle det feires jul.

Tre dager til ende skulle det vise seg, jeg har for lengst glemt alle sammen. Skylden har de jamaicanske juletradisjoner.

Kort oppsummert foregår disse hovedsakelig på den måten at du banker på hos din nærmeste nabo, ytrer et vennlig «god jul», får et glass iskald nasjonaldrikk i hånda, altså rompunch. Deretter skåler du, sier «god jul» en gang til, går videre. Til neste nabo. Og neste. Og neste. Du skjønner tegninga.

Les flere Elvelangs: Tenåringsmamma angrepet av nistepakke

Om ikke annet hadde jeg ganske god grunntrening da jeg noen dager senere, midt i romjula, bordet dampdrevne The Appleton Rum Express sammen med en 30 personer stor dansk-norsk-svensk gjestegruppe. Turen gikk til selveste Appleton-romfabrikken, Jamaicas eldste.

Du må gjerne mene motsatt, men jeg mener Appleton lager verdens beste rom. Eller slik produsenten selv formulerer det – «authentic Jamaican rum that seduces the senses and inspires the soul». Behøver jeg si mer?

Også min nevnte turguppe den dagen visste å verdsette kvaliteten. Allerede to timer inn i turen hadde de helt i seg absolutt alt barvogna kunne mønstre av den brune eliksiren. Jeg lover deg, det var ikke rent lite. Alt mens Bob Marleys «best of» gikk runde etter runde i ekspressens aggregatdrevne høyttalersystem.

Les flere Elvelangs: Tiden leger ikke alle sår

Du kan trygt si at mine turgjesters Appleton-konsum etter hvert skled helt ut.

Men så gjorde da også toget nettopp det, sporet av allerede etter førti minutter. Rett ut i den frodige jamaicanske jungeltopografien skled vi.

Ble vi.

Helt til erstatningstoget på et tidspunkt kom oss til unnsetning. Bemannet med edru personale og det hele, det samme kunne ikke akkurat sies om originalbesetningen.

Pussig nok gikk det tregt med den påfølgende smakstestingen, da vi til slutt endelig kom frem.

Når selv dansker og svensker og nordmenn på forhåndsbetalt tropeekskursjon har fått nok, ja da. Skjønner du at det gikk for seg.

Eller for å si det med kongen selv, han med Reggae til fornavn – «one love, one heart, let' s get together and feel all right». Ingen kunne besynge kjærligheten som salige Bobby. Eller hva sies om strofene litt lenger ned i samme låt - «as it was in the beginning (one love), so shall it be in the end (one heart)».

Og det var egentlig hva jeg ville si folkens. At jula er til for å feires, enten du befinner deg her eller der.

Viktigste er at du er nær. Den og dem som betyr noe for deg.

Og en dag, en vakker, virusfri dag litt lenger frem, skal det atter bli slik Bobby lover i «Three little birds»:

«Don't worry about a thing, cause every little thing gonna be all right».

Inntil da, lev godt, take care, og ha en riktig god jul!

Mer fra: Debatt