Det har i liten grad handlet om hva han slet med

DEBATT: Behns familie og kongefamilien har med rette fått ros for sin åpenhet, men på den andre siden har mange opplevd det som opprivende å få hele feeden på Facebook fylt opp av Ari Behns selvmord.

Av Liv Christine Hoem

Tre personer jeg vet om har tatt livet sitt etter Ari Behn. En av dem er en kompis jeg gikk på skole sammen med. Jeg vet også at minst to av dem var menn, og statistisk sett er det litt for mange selvmord i løpet av to uker til ikke å stille spørsmål ved om den massive omtalen av Ari Behns selvmord har bidratt til en smitteeffekt?

Jeg har selv i flere perioder av livet slitt med selvmordstanker. Jeg har overlevd ti selvmordsforsøk, noen av dem så alvorlige at det bare var flaks jeg ble reddet i tide. I en periode på fem år var jeg inn og ut av psykiatrien på grunn av dette. Da Ari Behns selvmord ble kjent 1. juledag var det vondt, fordi jeg selv har følt på maktesløsheten og håpløsheten som holdt på å rive meg i to. Mørket som hadde slokket lyset, og troen på at det noen gang skulle bli bedre.

Helt siden 1. juledag har hele feeden min på Facebook vært fylt opp av Ari Behns selvmord. Det har vært på fremsiden av alle avisforsider, hovedoverskriften på nyhetene i nasjonale og internasjonale medier, og på alles lepper. På den ene siden har Behns familie og kongefamilien med rette fått ros for sin åpenhet om selvmordet, men på den andre siden har mange opplevd dette som opprivende, til dels fordi det skjedde midt i jula og fordi han var en mange hadde et nært forhold til, personlig eller som offentlig person gjennom sitt virke, og fordi selvmord er noe mange har blitt rammet av og berørt av. Som familiemedlemmer, som venner, bekjente og lokalsamfunn. Rett etter nyttår fikk vi vite at en av kompisene våre fra folkehøgskolen hadde tatt sitt eget liv på nyttårsaften, og det som allerede føltes nært, hadde nå rammet personlig.

LES OGSÅ: Ingen enkel jul for etterlatte

På mange måter kan jeg ikke la være å tenke at fokuset ble så stort på Ari at mange kan ha følt seg satt i skyggen av hans selvmord. At de ikke var viktige nok, og at det å be om hjelp etter hans bortgang kan ha blitt enda vanskeligere. Samtidig var hyllesten av Ari endeløs hvor enn man snudde seg. Roser, lystenninger, fakkeltog, markeringer. Ord og minner fra hver en kjent og mindre kjent person i vårt langstrakte land, til forveksling lik reaksjonene etter 22. juli.

Alle roset kongehusets umiddelbare åpenhet rundt Ari Behns selvmord, og det har helt klart gjort det enklere å snakke om selvmord. Spesielt etter Maud Angelicas sterke og vakre tale i farens begravelse hvor hun var åpen om at faren hadde vært langt nede og psykisk syk i lang tid før selvmordet. Maud Angelica klarte å gi et mye mer nyansert bilde rundt Ari Behns dødsfall enn den generelle mediedekningen forut for begravelsen. Ble hyllesten og den positive omtalen av Ari Behn også en romantisert og glorifisert, og farlig hyllest av hans selvmord?

Med tanke på at tre personer tok sitt eget liv etter Ari Behn kan mye tyde på det. De av oss som har vært ute vinternetter før vet godt at selvmordstanker ofte kommer på grunn av komplekse og traumatiske livssituasjoner, og at tanken om selvmord kan være der i kort og lang tid. Som regel handler det ikke om at man vil dø, men at livet føles uutholdelig smertefullt og vondt å leve, og at det å holde ut til slutt blir en umulighet.

Man skal heller ikke glemme at en person som ser så mørkt på livet at han eller hun vurderer selvmord har satt på seg skylapper. Lyset har sloknet. Tankene om at man er til bry og at de rundt får det bedre uten ens eksistens er sterkt til stede. Jeg vet dette, fordi jeg selv har vært overbevist om det, at jeg ikke hadde noen fremtid, at døden var eneste utvei. Man blir rett og slett fanget i depresjonens løgner, men midt i det ser man ikke dette. En hører det som sin egen stemme, som en sannhet, og da er man i livsfare, på lik linje med hjerteinfarkt og andre dødelige sykdommer.

LES OGSÅ: – Fordelen med åpenhet rundt selvmord er større enn ulempene. Samtidig øker antallet tilfeller

Det er allment kjent at en skal være forsiktig i omtale av selvmord nettopp på grunn av smitteeffekten. Tidligere ble ikke selvmordsforsøk og selvmord omtalt i det hele tatt. Nå kan det omtales med varsomhet. Jeg synes det er bra at man i offentligheten nå kan snakke mer åpent om selvmord enn tidligere, men det som mangler i den offentlige debatten er de potensielt negative konsekvensene av den positive oppmerksomheten som Ari Behns selvmord fikk. Og det store spørsmålet er om media og offentligheten har vært varsomme nok i sin omtale av selvmordet?

Når en så markant personlighet går bort er det nærmest umulig å unngå at saken får enorm oppmerksomhet, og spesielt når alle overskriftene lyder at Ari Behn har tatt sitt liv. Jeg tror på ingen måte noen var forberedt på det massive omfanget i kjølvannet, og det var nok vanskelig å ta høyde for, men når en kjent person får en slik massiv hyllest og fokuset i etterkant blir på nettopp, hyllesten, kan dette for noen, som allerede er i selvmordsfare, være en trigger.

For omtalen av Ari Behns selvmord har båret preg av å være romantiserende, og i liten grad handlet om hva han slet med og hva som ledet opp til selvmordet, før i begravelsen, gjennom datterens tale. Vi som ikke sto ham nær kan bare ane, gjette, dra konklusjoner. Fra familiens ståsted er det forståelig at de ikke ønsket å dele for mange detaljer i respekt for avdøde, likevel har det blitt for lite fokus på at det å ha selvmordstanker og det å være nære å ta sitt eget liv er en krise. Den positive åpenheten rundt selvmord har i verste fall nye selvmord som konsekvens, og når tre andre personer har tatt sitt eget liv denne jula, er det legitimt å ta opp saken, til ettertanke for oss alle, og stille spørsmålet:

«Kunne Ari Behns selvmord ha blitt omtalt annerledes og hva kan vi lære?»

Mye har blitt sagt, men selvmordene den siste tida har fått meg til å tenke at vi fremdeles har mye igjen i måten vi forebygger selvmord på. Når vi sier at man skal be om hjelp, og at det alltid finnes en utvei, men ventetidene til DPS i mange tilfeller er flere måneder lange, psykiatriplasser legges ned og det kuttes i ressurser i psykiatriressurser, er jeg sannelig ikke sikker på om det vi sier er sant, om det finnes hjelp, og om det faktisk alltid finnes en utvei. Når statistikken viser så tydelig at selvmord tar flere liv enn i trafikken, da holder det ikke med lovord om kartlegging fra regjeringens side. Vi må ha handling og øremerkede midler til å forebygge selvmord. Helsepersoner til stede på skolene, flere lavterskeltilbud, mer kunnskap om livsmestring i barnehager, skoler og kommuner, brukerråd for psykisk helse i kommunen, mer ressurser til DPSene og fastlegene og flere psykiatriske legevakter. Jeg har selv opplevd å bli avvist på Legevakten og av psykiatrien da jeg trengte det som mest, og vet om mange andre som har opplevd det samme.

LES OGSÅ: Ventetid på opptil 40 uker etter henvisning til psykolog

Hvis jeg har ett ønske for 2020, så er det at vi alle blir flinkere til å ikke dra andre ned på grunn av deres annerledeshet, men hedre de som tør og løfte dem opp. Ikke minst håper jeg at vi alle kan være medmennesker og få nesa opp fra mobilen. Se hverandre inn i øynene, og tørre å spørre en ekstra gang:

«Hvordan har du det, egentlig?»

Trenger du noen å snakke med?

Kirkens SOS kan nås på 22400040.

Mental Helse: 116 123.

Røde Kors kan ringes på 80033 321.