Det halve sekundet

Filtrering i bevisstheten avgjør om en impuls er moralsk forkastelig, eller om den er akseptabel og verdt å sette ut i livet.

En bonde hadde et godt øye til tjenestejenta si. En dag sto de og så storoksen demonstrere sin manndomskraft på ei ku.

– Det der koin æ å ha løst te’, sa bonden.

– Ja, det kain du vel, det e’ da di ku, sa jenta.

Her må jeg komme bonden til unnsetning. Det er umulig for ham å oppfylle skriftens krav til moral. Ikke fordi han er bonde (dette er ikke et valgkamp-manifest), men av nevrologiske årsaker. Impulser av alle slag bobler uavlatelig opp fra det ubevisstes gåtefulle dyp, og der fins ingen moral. Moralen hører bevisstheten til, den avgjør om en impuls er moralsk forkastelig, eller om den er akseptabel og verdt å sette ut i livet. Problemet er at bevisstheten kobler seg inn etterpå, og den bruker et halvt sekund på denne filtreringsjobben.

Moralsk sett lever vi derfor et halvt sekund på etterskudd.

Hvordan forholdet mellom bonden og tjenestejenta utviklet seg skal være usagt, men bonden hadde trolig vært tjent med å vente det halve sekundet for å kvalitetssikre. Okser er ikke nødvendigvis gode forbilder, der de holder til på evolusjonens rangstige er man lite hemmet av moralske filtre og er mer spontane. «Me too» har vist at det fins noen i samme kategori også andre steder på rangstigen.

Jeg mener selvsagt ikke å mistenkeliggjøre alle impulser. Som forfatter er det de jeg lever av, det er der det starter. Men ikke der det slutter. «Det første du skriver er uansett dritt», sa Hemingway. Livet er en balansegang mellom spontanitet og refleksjon.

De som ser nordmenn utenfra mener nok at vi preges mest av det siste. En indisk venn sa at 17. mai var den eneste dagen i året nordmenn var normale. Det er upopulært i våre dager å ta fram etniske særegenheter, men kanskje det går når det gjelder oss selv. En kveld sammen med noen amerikanere gikk det av en eller annen grunn mest ut over polakker, slik det hos oss går ut over svensker. Det satt langt inne å få de høflige amerikanerne til å si hvordan de så på nordmenn, men omsider fikk jeg høre: «Det påstås at det en gang var en nordmann som elsket kona si så høyt at han nesten kysset henne».

Olaf Bull var ikke pro refleksjon: «Den, som blyg og blek og forundret savnet rovdyrblodets flom gjennom nerver og kjød … ham går det ilde helte! Ham går det ilde! Livets laveste alger fraadser paa ham». Det er en balansegang, det er krevende å være bonde.

Vår kultur bygger på kristendommens solide fundament. Troende eller ikke, vi vil helst oppføre oss godt og moralsk. Men kravet om at det også skal gjelde tankene våre, strir som vi skjønner mot det som er fysisk mulig. Vi er et halvt sekund på etterskudd for å stoppe blaff av utidig begjær. Eller sjalusi. Eller skadefryd for andres feilgrep. Så lenge vi lar være å omgjøre slike impulser til handling, har vi ingen ting å skamme oss over. Det betyr ikke at vi ikke er bra nok, det betyr at vi har bevissthet. Det er den som setter oss i det uføret.

Bevisstheten kom sent i menneskehetens evolusjon. Våre tidlige aner måtte greie seg uten, bondens og tjenestejentas avanserte form er kanskje bare tre-fire tusen år gammel. Til tross for at den utgjør bare omtrent fem prosent av hjerneaktiviteten, og at vi tilbringer det meste av tiden uten, var det en milepæl i evolusjonen. Nå er det for drøyt å si «uten». Det er ikke enten eller, bevissthet kommer i mange former.

Kanskje har alt levende en form for bevissthet hvis vi er romslige med definisjonen. Uten sammenligning for øvrig minner jeg om akasietreet. Det har blader som vanligvis er uten smak, men hvis det kommer en sulten giraff og røsker til seg en munnfull, sørger treet for å beskytte seg. Det gjør smaken bitter, giraffen mister appetitten og velger andre menyer. Treet tar til og med samfunnsansvar, varsler nabotrærne, og plutselig smaker også deres blader bittert. Kommunikasjonen trærne imellom foregår mest med vinden, men noen mener den også skjer gjennom rotsystemer. Alt henger sammen med alt annet.

Bevisstheten har altså økt til omfatte fem prosent av vår hjerneaktivitet på noen tusen år. Er det rimelig å tro at utviklingen stopper der? Jesus har en lignelse om sennepsfrøet: Det er mindre enn andre frø, men det vokser til et stort tre med greiner der himmelens fugler kan bygge reir. I dag kunne han vist til universet. Det startet fra ingenting, er blitt uoverskuelig stort og vokser hvert sekund. Skaperverket har ingen status quo.

Så trolig er ikke vi sluttproduktet. Men hvor er evolusjonen på vei? Noen mener at vi en gang vil oppdage det. Vi vil oppdage hvordan alt henger sammen, både i det ytre, enorme universet og i vår indre, lille flik av det. Vi er et stykke på vei, vi tror vi vet hva vi ikke vet. Vi tror 95 prosent venter på å bli oppdaget, og at vi bare kjenner til fem prosent av det som fins der ute og der inne.

Vi har en vei å gå. Men kanskje vil de fem prosent en gang bli til 95.

Og det halve sekundet til selve evigheten.

Fremtiden har aldri vært mer spennende.