«Det finnes dem som har det verre»

Yasmin Aghattas (14) vokste opp i Drammen, men bor nå i Spania. Hele familien hennes har nå sittet hjemme i over seks uker, og bare én av gangen får gå til den nærmeste butikken for å handle - medbrakt pass.

Av: Yasmin Aghattas

Sammen med min storesøster og storebror, mamma og pappa har jeg nå vært hjemme i over fem uker. Og det ser ikke ut til at det blir noen snarlig forandring. Verken den ene eller den andre har tatt så mye som ett steg utenfor ytterdøra. I så fall risikerer man å ende med en flersifret bot, og det kan bli kostbart ettersom valutaen her er euro.

Skal du på butikken er det bare en fra husholdningen som kan få gå, og da bare til den nærmeste butikken. Du må alltid ha med deg passet ditt, bruke hansker og munnbind og bli sprayet med Antibac sånn cirka hvert annet minutt. Du får lufte hunden din i maks 10 min om gangen og må ha med bevis på at du er dens rettmessige eier. Er dette det verden har blitt til? Drømmer jeg? Våkner jeg snart opp og innser at dette bare var et mareritt?

Ja, for alle må ta sine forholdsregler for at vi skal kunne komme oss videre. Ingen liker denne situasjonen, men her må alle jobbe sammen og i enighet, om vi skal komme ett steg nærmere friheten. Flere tusen dør daglig grunnet denne pandemien, og enda flere blir smittet. Det finnes mennesker som ikke kan ha besøk, eller gå ut fordi risikoen er for stor.

Mens folk mister jobbene sine og står i fare for å miste alt de eier, har nordmenn klaget på at de ikke fikk dra på hytta i påskeferien.

Uansett har dødstallene gått ned – så vi ser jo at de strenge tiltakene virker. Spanjolene gjør en fantastisk jobb, så tenk hva hele verden kan få til hvis bare alle samarbeider.

Hverdagen for de fleste av oss består av hjemmeundervisning, spise mat og følge med på alle oppdateringene om pandemien. Er du heldig har du en terrasse å nyte morgenkaffen på. Heldigvis for meg så går jeg på en såpass oppdatert skole at hjemmeundervisningen ikke er noe stort problem.

Vi tok oss ikke fri denne påsken, for vi måtte jo uansett bare sitte hjemme. Det er ikke lett å få dagene til å gå, når en dag er så lik den neste. Lærerne har heldigvis laget et nytt system hvor vi bare har to fag daglig. På denne måten så blir det mindre stress for oss elever, for man behøver ikke å stresse med tanke på neste time, neste møte eller neste oppgave.

Rektor ved Den Norske Skolen i Malaga, Trude Jahren er veldig positiv til at vi skal komme oss gjennom dette sammen. Vi får mailer og oppdateringer omtrent 24 timer i døgnet.

Til tross for alle utfordringene hjelper alle til for å få dagene til å gå. Klokka åtte hver kveld kommer alle ut på terrassene sine, og så klapper vi for det fantastiske helsepersonellet – og alle andre som bidrar til at dette går rette veien. Noen synger i megafon, andre spiller forskjellige instrumenter. En dag var det en liten familie over veien for oss som hadde laget et lite papphus dekorert med oppmuntrende ord. Alle har det tøft men sammen kommer vi oss gjennom det. Alt blir bra! – «¡ Todo va a salir bien!»

Etter å ha lest dette håper jeg du tenker litt på forskjellene. Det er ikke bare i Spania det er slik. Jeg sier ikke at dere i Norge ikke tar situasjonen på alvor, men det finnes dem som har det verre. Om vi kan lære noe av denne situasjonen, så må det være at alle må gjøre sitt, så ikke våre gamle og kjære skal bli utsatt for denne smitten. De fortjener vår innsats.

For barn og unge er det selvfølgelig trist at situasjonen har kommet til dette. At man verken kan gå i barnehagen, på skolen eller se sine venner. Akkurat nå er framtida som i en «tåke», og vi vet ikke sikkert om den etterfølges av sol eller regn, men sammen skal vi nok få det til å lysne igjen – bare vi går inn for det.