– Det er synd å plystre, sa far. – Da kaller du på djevelen.

Historien min er som en skillingsvise, litt vemodig, men med en moral: Ikke la folk dytte på deg skamfølelse. Flyskam, fossilbilskam og kjøttskam er ikke veien å gå.

AV PETTER FERGESTAD, FORFATTER OG SPALTIST I FREMTIDEN

– Det er synd å plystre, sa far. – Da kaller du på djevelen.

Jeg burde bedt om å få det utdypet. I ettertid antar jeg det var fordi plystring ga uttrykk for livsglede, og festing og gøy var synd. Det kan ha stått med små skrift nederst på steintavlene. Da jeg, med slett samvittighet, likevel prøvde meg, var resultatet djevelsk dårlig. Det innså jeg selv. Johannes sa det som det var:

– Når du prøver å plystre, snurper du munnen som ræva på ei ku når den driter.

Han kom fra gård og var oppdatert. Og han kunne plystre.

Jeg ble ikke glad for beskrivelsen og ga uttrykk for det. Både i ord og handling, må jeg dessverre innrømme. Det førte til enda en synd:

– Du må itj slæpp laus viljdyret i dæ, sa faren min.

Først djevelen, så villdyret. Sånn er det, har man kommet ut på skråplanet, fører det ene det andre med seg nedover. Det er skråplans natur. En selvransakelse foran speilet avslørte forøvrig at Johannes’ beskrivelse var pinlig treffende. Det er med sannheten som med nordavinden, en må finne seg i den uansett hvilken kant den kommer fra.

Jeg gikk lenge rundt og var redd for et mystisk monster inni meg, men nå lever villdyret og jeg i fordragelighet. Fremdeles er jeg dårlig til å plystre, men det setter meg ikke nevneverdig tilbake.

Det gjorde det derimot i tenårene. Plystring og alt som hørte med påkalte ikke bare djevelen, det påkalte jenter også (Ifølge faren min kom det vel ut på ett, forbudet slo to fluer i en smekk). Jentene, det var min hypotese, så annerledes på livets mysterier enn far. De så ut til å like fandenivoldske, livsglade gutter som ikke var redde for å utfordre djevelen og alt hans vesen. Gutter som stadig drakk seg snydens, sloss og slapp løs villdyret sitt. Jeg funderte mye på hvorfor. Vekket de slumrende morsinstinkter? Og det som verre var? Kanskje var det selve evolusjonen som ledet de lystigste laksene fram til de beste gyteplassene. Overlevelse av de best egnete. Det var synd, selvsagt.

Uansett, forbudet mot festing og gøy satte meg altså tilbake. Først senere skjønte jeg at nettopp det var formålet. Å holde meg unna jentene. For hvem vet hva det kunne ha ført til. Farfar var omreisende emissær og hadde ni barn.

Tro ikke at disse refleksjonene bare er teori. Hør bare:

Johannes og jeg var forelsket i Hanne. For meg var det blodig alvor – til døden skilte oss ad, i gode og onde dager – for ham var det mer et spørsmål om en å ha det «gøy» sammen med. Og det begrepet favnet vidt i hans verden. Jeg satte min lit til at Hanne ville gjennomskue de nedrige hensiktene hans, men det skulle jeg ikke ha gjort. En dag sa hun: – Jeg har bestemt meg for å bli sammen med Johannes. Han får meg til å le.

De hadde nok mye gøy i fortsettelsen. Fikk fem barn.

Jeg tok erfaringen til etterretning og forhandlet med samvittigheten om kompromisser: Var det for eksempel akseptabelt at jeg var på lokalet og danset, hvis jeg bare var taus og alvorlig? Det falt ikke særlig heldig ut.

Men skjebnens veier er uransakelige. Når den lukker en dør, åpner den et vindu. Det falt meg inn å finne en alternativ forankring for mitt image. Blant motorsykkelgutta, tenkte jeg. Der er det ikke hjemmebrent, slengbukse og traktorsko som gjelder. Der rår andre verdier, der er det mer rom for tause, melankolske personligheter. Så jeg sparte penger og kjøpte motorsykkel, NSU SuperFox. Svart skinnjakke. Hvit hjelm (to, i et anfall av optimisme).

Og sannelig, jenter likte mitt nye image (jeg fortrengte mistanken om at de bare likte å kjøre motorsykkel). Men populariteten åpnet ikke alle dører. Jentene protesterte når jeg av og til – det kan jeg røpe nå, så lenge etterpå – tok initiativ til å bryte fartsgrensa. Det var synd, det er ikke det samme å gjøre det alene. Det skal visst forresten også være synd.

Historien min er som en skillingsvise, litt vemodig, men med en moral: Ikke la folk dytte på deg skamfølelse og skremmebilder.

Flyskam, fossilbilskam og kjøttskam er ikke veien å gå. Folk må gjerne stå opp for sitt syn, men hensikten helliger ikke midlet. «Skamfølelse spiser opp sjelen», sa Carl Jung. Vårt indre univers er minst like viktig som vårt ytre, vi må ivareta begge. «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden men tar skade på sin sjel?» Skamfølelse og skremmebilder kaster lange skygger. Jeg kunne greid meg godt uten de jeg fikk utdelt.

Skiftende klima og miljø har vi tilpasset oss opp gjennom historien. Det vil vi også gjøre i fremtiden. Jeg har vært med en stund, jeg har vokst opp nesten uten flytrafikk og biler, og jeg har levd blant folk som manglet det meste. Noen mener miljøhensyn trumfer alt, også levestandard. Andre mener det motsatte.

Tanzanianere kaller det kapitalistiske Kenya et samfunn der «man eat man». Kenyanere kaller det sosialistiske Tanzania et samfunn der «man eat nothing». Vi svever i spenningsfeltet mellom disse motpolene, valgene våre bestemmer fremtiden. «Må valgene dine speile håp, ikke frykt», sa Nelson Mandela.

Fremtiden har aldri vært mer spennende.