Det er andre grunner til å skrive enn å bli utgitt

Endringsprosesser i livsinnstilling og hjerne gjør seniorer mer egnet til kreativ aktivitet, som skriving, med årene. Jeg er et eksempel på det.

Av Petter Fergestad, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Etter at jeg har begynt å skrive, har jeg oppdaget at dét er det utrolig mange som gjør.

De fleste tekstene havner i skuffer og skap og på pc-er, noen få – rundt seks tusen – finner veien til forlag, bare et par hundre av dem blir utgitt. Hvis målet med skrivingen din er akkurat det, er sannsynligheten altså liten for at du skal lykkes. Men den er ikke null. Vesentlig høyere enn å vinne i Lotto.

Hva så med alle de som ikke får se åndsverkene sine i bokhandlenes hyller? Har de kastet bort en viktig del av livet, og er de i ferd med å kaste bort enda mer hvis de ikke tar til vettet og slutter?

Absolutt ikke. Det er andre grunner til å skrive enn å bli utgitt.

Fremfor alt, skriving er et lite stykke magi, det gjør deg mer mottakelig for inntrykk («Kan jeg bruke dette i historien min?»). Skapelsesprosessen er ikke bare mental, den er også fysisk. Du kjenner at det ikke bare er hodet som styrer skrivingen, du skriver med hele kroppen. Hjertet slår fortere, øynene blir tørre, for du glemmer å blunke, du puster fortere. Du føler deg som en bie på speed i et univers du selv har skapt. Det endrer hjernen din, og du ligger an til å eldes saktere.

Slik opplever ikke jeg det, sier du kanskje. Nei vel. Men det kan komme. Med alderen.

Karakteristiske endringsprosesser i livsinnstilling og hjerne gjør nemlig seniorer mer egnet til kreativ aktivitet (som skriving) med årene. Jeg er et eksempel på det, jeg debuterte da jeg var 78 og har nettopp utgitt siste bok i en trilogi. Så heller enn å akseptere at vi seniorer er en «omsorgsbyrde», kan vi trøste oss med at vi har naturlige forutsetning for å bli samfunnets nye kreative kraft. «Den nye vin». Men vi må sørge for at årgangsvinen faller i smak, den må ikke modnes så lenge at den blir sur.

Skulle du etter dette fremdeles føle deg mislykket og utrøstelig, har jeg enda et fenomen på lur: Det kan tenkes at doldisskribenter som oss – doldis de lux – er nødvendige for kjendisforfatterne. Fordi vi er en viktig målgruppe som lesere av bøkene deres, tenker du? Ja, det også. Men det kan være andre krefter i spill her. Vær med meg på følgende refleksjon:

Ideer siver inn i bevisstheten fra det ubevisste, forfattere kan ikke helt ta æren for dem, de bare skriver dem ned.

Poeten Ruth Stone forteller at hun hørte det dundret, og hun kjente jorden skjelve, når et dikt kom farende mot henne. Hun løp inn etter blyant og papir så hun kunne skrive det ned straks det nådde henne og strømte gjennom henne. Ble hun for sen, fløy diktet til en annen poet.

Låtskriveren og visesangeren Tom Waits forteller at han kjente en strofe komme inn i hodet mens han kjørte på motorveien. Han ropte opp mot himmelen: «Unnskyld, ser du ikke at jeg kjører bil? Ser det ut som jeg kan ta ned en sang nå? Kom tilbake ved en mer passende anledning, eller gå og plag en annen. Plag Leonard Cohen».

Hemingway sa at han skrev så godt han kunne, «noen ganger bedre».

Hamsun sa at Helligånden talte gjennom ham.

Det jeg vil fram til, er at ideer kommer fra det ubevisste. Men hvordan kommer de inn dit? undrer jeg på.

Den siste boka mi, som ble lansert i forrige uke, heter «Indras nett», etter den Østerlandske myten om himmelguden Indra, som har et nett av glitrende perler over sin høye bolig. Hver perle er slik arrangert at den speiler alle andre, rører du én, rører du alle. Hva om det er slik? At alt vi sier, tenker og gjør, etterlater et varig avtrykk i eteren? Et avtrykk som berører alle? Hva om du, som sitter og skriver og ikke får ideene dine utgitt, uansett er med på å fylle opp eteren med ideer som i sin tur kanskje siver inn i bevisstheten til Dan Brown og Tom Egeland og hjelper dem til å skrive fantastiske ting uten å vite at inspirasjonen kommer fra akkurat deg. Alt henger sammen med alt annet. Vi og alt liv i naturen er knyttet sammen, vi er avhengige av hverandre.

Synes du myten om Indra blir i overkant alternativ, minner jeg om en nyere parallell: Carl Jung mente at alle er knyttet sammen i det han kalte «det felles ubevisste». Som om hjernene våre er knutepunkter i et nettverk der alles tanker og opplevelser er arkivert. Arkivet er stort, en hjerne kan lagre og formidle ufattelige mengder med informasjon. Hvert sekund tar den inn gjennom sansene 11 millioner informasjonsenheter (bits) og lagrer det aller meste i det ubevisste. Der er det plass til en datamengde tilsvarende 300 år med kontinuerlige tv-sendinger. En uuttømmelig Sareptas krukke å øse fra. Oppi der ligger dine og mine bidrag til fellesskapet.

En slik erkjennelse får meg til å føle at jeg – når jeg skriver – ærbødig trer inn i en rolle som saksbehandler for en gåtefull oppdragsgiver inni meg. Eller utenfor. Min rolle er å utvikle konsepter jeg får utlevert.

Gleden jeg opplever ved denne prosessen er i grunnen lønn nok, men det er selvsagt en kjærkommen bonus å bli utgitt, slik at jeg kan nå ut til mange lesere som sier de liker det jeg skriver. Jeg føler meg som et æresmedlem i en storfamilie.

Fremtiden har aldri vært mer spennende.