Den rette brikken

Lite gleder en avtroppende redaktør mer enn å få nok en brikke på plass i et bilde alle har interesse av å se.

Som mange andre har jeg de siste ukene gjenoppdaget gleden over et skikkelig puslespill.

Særlig ett seigt og fælt ett har holdt meg nærmest døgnkontinuerlig lenket til det store spisebordet som er blitt hovedkvarter for felles hjernetrim. Motivet Ravensburger har valgt ut er et særdeles nasjonalromantisk maleri av Briksdalsbreen i brunspettet grått og hvitt, og har av gode grunner ligget uåpnet i årene som har gått etter at en ubarmhjertig venn av huset syntes vi fortjente en real nesestyver i julegave.

Tusen brikker skal sorteres, vris og vendes, og plasseres i en sammenheng. Noen av dem har vi møysommelig klart å koble til én eller to til, slik at når de får feste i et hjørne eller område som er kommet langt nok, bidrar til å gi mer mening. Andre ligger fortsatt gåtefulle og alene, med spraglete innslag av fossebrus, fjell eller høstlig mose, blant hauger av andre. De ligger der på andre uka og ingenting tyder på snarlig fasit.

LES OGSÅ: Tidligere i år varslet hun om 80 millioner i merforbruk. Nå slenger hun på 92 til

I virkeligheten er det min hjemby Drammen som de siste seks årene har vært store bildet jeg har gått løs på med ny giv. Brikker har det vært nok av, og jeg har langt fra vært alene om å ville sette dem sammen til forståelige motiver i Dagsavisen Fremtiden. Noen har vi klart å legge for egen maskin, andre har vi lagt inntil allerede kjente strukturer, og slik utvidet forståelsen av hva som foregår. Ofte sammen med andre nyhetsmedier, lokale og nasjonale. Lite gleder en redaktør mer enn å få nok en brikke på plass i et bilde alle har interesse av å se.

En etter en har kompliserte sammenhenger trådt fram og dermed lagt føringer for nye saker som nye folk er opptatt av. Marienlyst-utbyggingen. Bomfinansiert byutvikling og lokaldemokratiske utfordringer med store strukturer som Buskerudbyen, regionale helseforetak og Bane NOR. Unges klimastreik mot eldres kjør sakte-aksjoner. Korrupsjonsskandalen i byggesaksavdelingen, og vridningen fra «Norges beste» til Norges mest kostnadseffektive skole. Priser og ros for god jobbing og nasjonal kompetanse på alt fra byutvikling og bygg, til kultur som skaper folkeliv og verdifull integrering, og nettverk som får enslige mindreårige flyktninger til å stå på egne stødige bein som voksne medborgere. For ikke å glemme nedbygging og utvanning i perioden etter. Lokale helter som hylles, og antihelter som får tildelt ansvar for mer enn det er dekning for. Ildsjeler som beveger et nabolag eller en bydel, som Gro Nyhus og Irene Kildebo; en by, som Per Erik Marheim – eller rikspolitikken, som Elisabeth Thoresen i AAP-aksjonen.

I motsetning til i Ravensburger-esken har ikke motivene bare én mulig plassering i det store bildet – de er bevegelige og skifter gjerne farger, eller går fra lys til skygge, underveis i puslingen. Eller som følge av den. Men det er viktig at brikkene er hentet fra en etterrettelig forsyning, og ikke trylles eller trolles fram i noens skjulte interesse.

Da jeg gikk inn som leder i Dagsavisen Fremtiden i mars 2014 var Donald Trump ennå ikke valgt til president i USA, «fake news» var ikke et begrep barn helt ned i barneskolealder brukte med den største selvfølge, og stadig mer digitale region- og lokalaviser var i ferd med å få nytt fotfeste etter magre år preget av finanskrise og konkurranse fra både kjempestore og supersmale utfordrere om annonsører og publikum.

Seks år senere er mitt klare inntrykk at langt flere enn oss som har det som levebrød, er blitt bevisst på hvilken forskjell redaktørstyrte publikasjoner gjør for et samfunn. I gode, men kanskje mer merkbart, i onde dager.

Jeg tror også at Dagsavisens satsing på lokaljournalistikk i flere byer har økt kravet til skikkelig arbeid. Både Drammen og Moss kommune får i dag fortjent ros, også nasjonalt, for sin håndtering av koronakrisen, som er preget av stor informasjonsflyt og åpenhet innenfor de rammene som er gitt.

Kommuneoverlege om døds- og smittetall i Drammen:  Dette er ikke tall, det er mennesker

I Drammen er det rigget et solid og etterrettelig apparat, som imøtekommer flere lokalmediers og dermed flere innbyggeres behov for oppdatering gjennom direkte kontakt med ledere i kommunale etater og smittevernarbeidet. Det er ikke gitt at dette hadde fått så høy prioritet, om det bare fantes én stor nyhetskilde som ansvarlige politikere kunne hatt et godt, eller et dårlig, forhold til. Kilder fra næringsliv, politiske miljøer, fagforeninger, kulturliv og nabolag har gang på gang gitt oss den nødvendige tilliten til å vise at en uavhengig nyhetsredaksjon har livets rett, om den er aldri så liten.

Bybildet og Drammens sjel har sakte, men sikkert fått en rekke felter til å tre fram for oss, når brikker har funnet sine naboer. I dag legger vi i Dagsavisen Fremtiden Emma Huisman Moskvil til i vårt bilde. Hun er allerede en erfaren redaktør med et levende engasjement for lokale saker, og fyller ut redaksjonen på en glimrende måte. Så ta henne godt imot og fortsett å tipse, slik at hun kan få lagt på plass drømmenyhetstittelen i sin nye avis: Da rant abonnentene inn!

Takk for at jeg har fått være med på puslingen! Det har vært seigt og fælt, men enda mer givende og morsomt.