Den lille redde jentas minnebok

Skolen er godt i gang igjen etter sommerferien. Og for en pensjonert lærer er minnebøkene stappfulle. Minnene om egne opplevelser som lita skolejente blekner heller ikke.

Jeg husker den lille, redde jenta som opplevde rasende «frøkner»: Hun som sang «Kjære Gud, ditt dyre navn og ære» så skummet sto i munnviken og med en stor trelinjal i hånden hun brukte til å slå på urolige barnehender som fingret med blyanter. Blyantene lå i en dertil egnet grop på treplata på pulten. Og med stor presisjon siktet hun seg inn mot neglerøttene.

Jeg husker også skolekjøkkenlærerinnen som veivet rundt seg med en stor forskjærkniv mens hun skrek: «Ti stille!»

Og så var det håndarbeidslærerinnen som dro ut strikkepinnene i dukkelua jeg strikket og kastet strikketøy og strikkepinner på gulvet fordi jeg hadde mistet en maske.

Du mister en maske og plutselig ser

at det rakner for deg, mer og mer.

En ørliten maske, slett ikke lett

å gjenfinne masken i vrangt og rett.

Du leter fortvilet – hvem er den sterke?

Hvem styrer dette maskeverket?

Skoleveien var tung. Klumpen i magen likeså. Jeg hadde bare en fordel: Jeg var rimelig skoleflink. Jeg fikk ikke alle de stønnene og hoderistingen som andre i klassen opplevde når de fikk igjen innlevert hjemmearbeid.

Slike opplevelser avgjorde mitt yrkesvalg: Jeg ville bli en annerledes lærer enn disse fryktinngytende damene.

Så husker jeg at jeg var på vei til byen sammen med mamma. Vi passerer en stor, grønn bygning. Mamma stanser. Peker. «Der», sier hun, «der skal du gå. Men da må du være flink skolejente, for det er en skole ikke alle kommer inn på.» Det var en diger murbygning. DOHA sto det på veggen: Drammens offentlige høyere Almenskole.

Mamma ble stående lenge. I taushet. Mange år senere fortalte hun meg om ungdomsdrømmen: Å bli lærer. Men en streng lærerfar sa nei. Ungjenta måtte jobbe hjemme på gården. Hun var da bare ei jente...

Så var det jeg som skulle få muligheten. Før lærerskolen vandret jeg fem år fra rom til rom i denne store, grønne bygningen. Først to år på det som het realskolen. Så tre år på det som het gymnaset. En kunnskapsvandring fra jeg var tretten til atten. Engelsk, tysk, fransk, norsk. Og mange andre fag. En glitrende norsklærer tente en flamme. Jeg stupte inn i Ibsen og Obstfelder og Tor Jonsson. Ibsens Peer Gynt og Brand. Obstfelder som hadde kommet på en feil klode. Tor Jonsson som ikke maktet å være i sitt eget liv.

Men også her bodde redselen. Han vi hadde i engelsk og historie, skapte mye angst. Han tordnet mot oss at læreboka var altfor unøyaktig, og hva skulle det bli med oss som ikke husket klokkeslettet da Abraham Lincoln døde? (I mange år etterpå var det eneste jeg husket om den store Lincoln når han døde.)

Denne «pedagogen» hadde aldri disiplinproblemer – stillheten i rommet vibrerte av frykt. Undervisningsmetodene besto av høylytt, oppgitt stønning og latterliggjøring. Mange sluttet. Renovasjonsarbeidet hans var svært effektivt.

Barn etter barn, ungdom etter ungdom, i generasjon etter generasjon, er prisgitt de lærere de møter på sin skolevei. Læreren kan hele sår – men også skape dem.

Dagens ungdom slipper den beinharde konkurransen vi måtte gjennom for å få videregående opplæring. Og godt er det. Eliteskolen er blitt allmennskole – selv om ikke alle kommer inn på førsteinntaket.

Ungdommene i dagens videregående skoler har annerledes bagasje enn hva vi hadde. Det blir viktigere og viktigere å finne disse høyst ulike ungdommenes sterke sider. Og latterliggjøring er et særdeles dårlig hjelpemiddel. Det å se det enkelte barns og den enkelte ungdoms iboende ressurser, er det aller viktigste i lærergjerningen.

Så må vi passe på ikke å bli styrt av tidsdjevelen og skjemaveldet. Selvfølgelig må også lærere ha en viss tabbekvote, men lærer en ikke av egne feil, er det fare på ferde.

Og om en kom inn på førsteinntaket, så er det ingen garanti for å bli den gode lærer. Selv om det å komme inn straks selvfølgelig er en seier i seg selv.

Lille Anders er seks år gammel og nyutsprungen skolegutt. Mamma er rektor, pappa arbeider med inntak til de ulike videregående skolene. Anders holder godt fast i mammas og pappas trygge hender på vei til skolen den første skoledagen. Sola skinner, og det gjør også den lille seksåringen.

Plutselig stopper han, ser opp på pappa, og med manglende fortenner utbryter han med stor fagkunnskap: «Jeg er jammen glad jeg kom inn på førsteinntaket!»