– De blir kanskje ikke millionærer, men jeg tror disse fires handlinger har gjort verden litt bedre

Uavhengig av sak, er dette kvaliteter jeg tror verden trenger mer av.

Av Anders Røren, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Forleden dag ble jeg sittende å tenke over forbilder. Jeg tror vi alle har forbilder. Det er ikke sikkert vi er like bevisst på det, men det finnes alltid mennesker som vi ser opp til, ønsker å være mer like, eller som inspirerer oss til handling. Det har vel alltid vært slik, kanskje som en evolusjonær forutsetning for vår arts fantastiske evne til å lære? Likevel vil nok mange være enige i at vi lever i en tid hvor våre idoler blir mer og mer dyrket. Faktisk er det jo nå slik at det finnes flere yrker som i bunn og grunn ikke har annen funksjon enn å være profesjonelle forbilder.

Influensere kalles de gjerne, disse menneskene som benytter vår forbildetrang til å tjene til livets opphold – som en slags lobbyister i vår oppmerksomhet. Mitt inntrykk er at dette stort sett er bra folk, og vi finner sikkert et gjennomsnitt av befolkningen i denne gruppen også – det er ikke det. Spørsmålet er heller om vi som publikum er bevisst hva de driver lobby for? Husker vi på at hensikten er å selge kommersielle verdier? Og er det dét vi egentlig trenger hos våre personlige forbilder?

MØT ANDERS RØREN: – Redd for bare å bli styrt av feeden

De vi trolig dyrker mest, er idrettsstjernene. Uten tvil gode forbilder, som inspirerer oss til å bevege oss mer og til å strekke oss lengre. Det er mye å lære av deres innsats, dedikasjon og vilje til å jobbe mot langsiktige mål. Likevel sitter jeg med en litt dårlig smak i munnen når jeg tenker over hva stjernene utviser av verdier ved siden av selve idrettsprestasjonene. En ting er at idrettsheltene på mange vis er egoistiske. Det ligger i sakens natur at en viss egoisme må til for å nå toppen, men selv i lagidretter ser vi at egoet kan komme i veien for et lags prestasjoner. Verre mener jeg det er når det florerer av doping, juks, skattesnusk og mye dårlig oppførsel, og ingen ser ut til å ha noen betenkeligheter med å sikre sin pensjon ved å knytte seg til avhengighetsskapende nettkasinoer. Det må vel være greit, så mye som de har ofret? Det finnes mange flotte idrettsfolk. Men er det ikke forbausende ofte noe som skurrer, også blant de aller beste?

Jeg skulle ønske vi var flinkere til å løfte frem også andre typer forbilder. Juble over folk som gjennom ord og handling kan minne oss på at andre verdier er vel så viktige for oss. De blir kanskje ikke millionærer, men jeg tror deres handlinger har gjort verden litt bedre.

For meg er det én norsk idrettsstjerne som skiller seg ut. Som utvilsomt klarte å bli den aller beste, men som samtidig har vært forbilledlig på andre områder. Marit Bjørgen har vist oss at dette faktisk går an. Hun har vist oss at man kan være menneske gjennom toppidrettens opp- og nedturer, tatt tydelig standpunkt i verdidiskusjoner, og vært klar på hvor viktig laget og støtteapparatet har vært for hennes suksess. Hun er tydelig på at hennes rikholdige premieskap på mange vis hviler på Ski-Norges breddeidrett og -engasjement, og hun stiller seg ikke over det fellesskapet hun er en del av. Kanskje er det nettopp derfor hun ble den aller beste? Og kanskje er det vel så mye derfor hun blir så godt likt?

I mai 2011 leser jeg i avisa fra Drammen Tingrett om en polsk kvinne som står tiltalt for blant annet grov legemsbeskadigelse med motorvogn. Offeret i saken er Susanne Auke. Du husker henne sikkert, denne 15-åringen som knappe to år tidligere ble dratt kilometervis under en bil på Slemmestad, og som på mirakuløst vis overlevde. Der står hun altså i tingretten, to år etter ulykken, to år som må ha vært helt ufattelig tøffe. Susanne hilser på tiltalte og uttrykker at hun med hånden på hjertet ikke bærer nag. Det er kanskje ikke en full tilgivelse, men likevel slår det meg som utrolig modig av en 15-åring, etter alt hun har vært igjennom, å ta dette standpunktet. Det er når jeg imponert leser dette om Susanne, at jeg selv innser at tilgivelse ikke er noe som bare skjer. Det er et valg. Et tøft og modig, men også, tror jeg, ofte riktig valg.

Til daglig hører jeg mye på podcast, og på vårparten i år kom første episode i serien «Koht vil leve». Den handler om Christine Koht, denne fargerike humørsprederen som dessverre har fått en forferdelig diagnose og skal inn i et knalltøft behandlingsløp. Med en imponerende åpenhet og ærlighet følger vi henne inn i denne kampen for livet, helt til hun blir så syk at det ikke lenger går å lage flere episoder. Likevel kommer det oppdateringer fra henne i andre mediekanaler, og i en livssituasjon hvor man faktisk skal tenke på seg selv, kommer disse alltid med en varme og kjærlighet for andre mennesker. I all sin elendighet velger hun å vise oss sannheten om hvordan hun opplever dette, usminket. Hun viser oss sitt kortison-ansikt, og sier fortsatt «Her er jeg!». Jeg tror dette er trøstende for mange som trenger det, kanskje står i liknende vanskelige situasjoner – og for oss andre er hun noe å se opp til.

Jeg kommer ikke unna Greta Thunberg. Greit at vi kan diskutere klimapolitikk, og personlig tror jeg nok at det også finnes andre løsninger enn de hun står steilt på – men som person håper jeg at vi klarer å se henne som et forbilde. Bare det å stå i dette som 16-åring er imponerende nok. Hun er tydelig på hvor viktig det er å basere seg på fakta, er ikke redd for å si ting som de er, og har ikke minst et herlig ungdommelig pågangsmot. Uavhengig av sak, er dette kvaliteter jeg tror verden trenger mer av. Er vi misunnelige, vi hvite menn som pusher femti, har erfart mer i livet og tror vi har alle svarene, når vi blir så provosert at vi må slenge dritt i kommentarfeltene? Kanskje burde vi heller se om det kan være noe å lære?

Blant bloggere, influensere, pop- og idrettsstjerner og alle andre vi har en tendens til å opphøye i vårt samfunn, håper jeg at vi innimellom kan løfte frem disse andre. Mennesker som modig viser at det fortsatt finnes andre verdier som er viktige, og som kanskje kan få oss til stoppe opp, tenke og la oss imponere, uten at de nødvendigvis har vunnet noe. Jeg håper våre barn, ja, jeg håper særlig ungdommen finner sine egne ledestjerner også på dette området, slik som jeg har trukket frem fire mennesker som jeg ser opp til.

Jeg legger merke til at det er fire kvinner.