Copy and paste

Hva har vi å tape på å være ærlige?

AV KRISTIN SUNDET, HELSESYKEPLEIER OG SAMFUNNSDEBATTANT

DEBATT: Skolen er av ulike kilder beskrevet som sammenlikningsarena nr én.

Den åpner snart dørene igjen. Mange går rett fra sol og badeferie med alle de sammenliknings mulighetene som byr seg der i sanden og på stranden, og inn i skolens samlende favntak. Der skal historier deles og selvtilliten få seg en boost med hvor fint det har vært, hvem man har møtt og ikke minst hvor man har vært.

«Det er først når vi begynner å akseptere hvem vi er at energien vår frigjøres» sier psykolog John Petter Fagerhaug i firmaet med det velklingende navnet «Fagerhaug Solution AS». Og, vil jeg tilføye, akseptere hvem vi er, på godt og vondt. Det er ikke noe som er så slitsomt som å undertrykke dårlige egenskaper og negative fortellinger vi har om oss selv. Hva har vi å tape på å være ærlige? Si det som det er?

Da får vi heller ikke behovet for å sammenlikne oss med andre i like stor grad, tror jeg. Det er ikke bare skoleelever som holder på på dette viset. Vi gjør det vi voksne også, og noen ganger møter vi kanskje noen sjeldne blomster der ute på marken også. Noen som minner oss på hvor godt vi kan ha det, når vi bare er oss selv.

Kan du huske hvor befriende det var å møte den lubne dama på stranda som bare hadde øyne for barna sine og ikke brydde seg om puppen som var halvveis ute og tre valker som levde sitt eget liv? Eller han gutten som alltid går og synger gatelangs? Makes my day.

Eller Emil som nylig vant 12,8 millioner kroner i VM i Fortnite? Han har helt sikkert turt å gå egne veier for å bli så god, sikkert fått mye kjeft for at han har vært asosial og kanskje har han ignorert å bygge sixpack óg, for alt jeg vet. Han er et skikkelig godt eksempel på hvor mye energi du får frigjort ved å være deg selv – eller «Nyhrox» som han kaller seg. Det å være gamer kommer garantert aldri til å bli det samme igjen, det er en tid før og en etter «Nyhrox».

Hadde det ikke vært deilig å slippe å være vitne til alle disse bloggerne som nå tar alle forsettene sine med seg ut i det offentlige rom og nøder følgerne sine til å bli med og rope heia?

«Fineste» har blitt et uttrykk som kan gi noen og enhver en overdose selvtillit. Problemet er bare at dette ordet som oftest henspeiler til utseende, og ikke egenskaper. Jeg tillot meg å legge igjen et lite «hvorfor?» hos en av bloggerne. Svaret derfra er lyden av helt feil svar, altså ikke no' svar.

Eller tenk å få slippe den kulørte ukepresses mange forslag til kurer og treningsopplegg som stort sett alltid ender fem på allikevel. Litt ned i vekt, og enda mer opp, blir ofte resultatet.

Og du, det stresset dette medfører er ofte det verste med alt. Vi blir rett og slett sykere av å «toppe heile driten» igjen og igjen og... Det gir bedre og mer langvarige effekter hvis motivasjonen vår ligger i oss selv og ikke kommer dalende ned over oss fra andre.

Selvsensur er ikke mangelvare i dag. Ledsaget av selvhøytidelighet har jeg lest at dette er utviklingstrekk ved tida vi lever i. Jeg etterlyser mer selvmedfølelse.

Det å gjøre godt mot seg selv, som ikke handler om konsekvenser av fordommer fra andre: Selvmedfølelse skulle vært kompasset og rettesnoren vår – fremfor å store deler av tiden måtte titte over til sidemannen, for å copy and paste, copy and paste.