Av Petter Fergestad, forfatter og spaltist i Dagsavisen Fremtiden
En masai på Tanzanias høyslette vet instinktivt hvordan han skal forholde seg. En bestefar fra Drammen og barnebarnet hans på safari må tenke på saken, og de kommer trolig til forskjellig resultat. Bestefaren vil være tilbøyelig til å tro på det første, barnebarnet vil være dypt bekymret for det andre.
Jeg snakker ikke om hvem som har rett, jeg snakker om at det er aldersrelaterte forskjeller mellom generasjonenes holdning til utfordringer. Eldre er mer optimistiske og fokuserer på muligheter, ungdommer fokuserer mer på trusler.
Forskere ser også forskjeller i hjerneaktiviteten deres: eldre bruker i større grad begge hjernehalvdelene når de står overfor ukjente situasjoner. Om det er derfor de har forskjellig holdning skal være usagt, men det kan være derfor eldre har en tendens til å se løsninger intuitivt. Så kanskje har bestefaren rett, løven er for tiden ufarlig (det er ikke sikkert det bare var intuisjon, kanskje så han nylig en masai gå rett forbi den).
Det ville vært rart om det ikke var forskjeller. I løpet av livet bombarderes hjernen uavlatelig med sanseinntrykk, og den endrer seg hele tiden som følge av det. En bestefar på 80 har nødvendigvis mottatt flere inntrykk enn barnebarnet på 15.
Livet har vært en lang læreprosess for bestefaren. Læring er noen ganger smertefull. La meg bruke meg selv som eksempel. Da jeg var 8 år, døde moren min etter bare noen dagers sykeleie. Det feminine elementet i livet mitt – empatien og varmen, som hører høyre hjernehalvdel til – forsvant nærmest over natten. Far lukket seg og sorgen inne og ventet det samme av meg. Det ble en bratt lærekurve for å bygge en mur rundt følelsene. Men jeg hadde en god læremester.
Trolig ble jeg bedre til å utvikle den venstre hjernehalvdelen – det skoleflinke, logiske – ved at jeg ikke lot meg distrahere av den høyre. På samme måte som en med nedsatt syn utvikler skarpere hørsel.
Men slik skjevbelastning har i det lange løp sin pris, gamle synder kaster lange skygger. For meg var skyggen angst. Gjennom mange år.
På et lederutviklingskurs ble jeg nådeløst konfrontert med meg selv. Jeg var ikke begeistret for det jeg så. Muren kollapset, jeg vandret oppe om natten og prøvde å forsone meg med mitt nye «jeg», en fyr som plutselig var helt hudløs og ble rørt av den minste ting. Til og med «Krutrøyk», hvis noen av dere husker den amerikanske western-serien som gikk på NRK tidlig på 70-tallet. Men en dag, i et euforisk øyeblikk, opplevde jeg at sola stoppet rett over hodet mitt, skyggen ble borte, angsten forsvant. Mer eller mindre for godt.
Det tok tid å komme i rimelig balanse. Da jeg i 1980 skrev en barnebok, var det antakelig en slags feiring av å ha kommet hjem til meg selv. Etter å ha pensjonert meg fra næringslivet, begynte jeg å skrive for alvor. Jeg har stor glede av det, jeg vet aldri hva som skjer når jeg setter meg til tastaturet.
Min historie er ikke eksepsjonell, mange har opplevd mye verre. Vi hører at angst og depresjon er tidens mest vanlige mentale lidelser. Angst er en redsel uten rasjonell årsak, den kommer uforutsigbart, og gjerne i situasjoner der verken du eller andre har kontroll. Det er derfor ikke overraskende at den er mest utbredt blant unge. Den rammer vesentlig flere jenter enn gutter. Da jeg var barn, var vi redde for at menneskeheten skulle bli utryddet i en atomkrig. Trusselen er ikke borte, men den får mye mindre oppmerksomhet. I dag frykter barn at framtidige klimaendringer kan gjøre det samme. Uten at noen med makt og autoritet ser ut til å ville gjøre noe med det.
I begge tilfeller er situasjonen utenfor vår kontroll. Ungdommen gjør det de kan, de går i demonstrasjonstog og står på barrikadene. Det gjorde vi også. Om det gjorde noe med utviklingen, vet vi ikke, men det er ikke utenkelig.
Verken jeg eller andre kan love at klimaendringene vil gå over og ikke skape så store problemer som de unge frykter. Men vi kan berolige dem med at angsten trolig vil gå over. Når dagens angstfulle femtenåring blir sytti, kommer hun til å ha mindre angst og mindre stress. Hun blir mer optimistisk og mer tilfreds med livet.
Ikke bare hun vil forandre seg, det vil samfunnet rundt henne også. Framtiden vil bli annerledes enn hun tror. Og frykter. Endringer skjer raskere og raskere, og de skjer ikke nødvendigvis gradvis. Av og til kommer det et sprang, noe helt uforutsett vil skje. Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning kunne ingen ha forutsagt. Heller ikke internett eller smarttelefoner. Med overveldende sannsynlighet vil noe helt uforutsett påvirke livene våre enda mer fundamentalt noen tiår fram i tid.
Sikkert til det verre, tenker en typisk ungdom. Sikkert til det bedre, tenker en typisk senior som meg. Og det tenker forhåpentligvis den samme ungdommen når hun er blitt like gammel som meg. Om vi får rett, vet vi ikke. Men vi slipper angsten underveis, vi får et bedre liv.
Framtiden har aldri vært mer spennende.