Agenten på redaktørkontoret

Vi møttes raskt på et gatehjørne. Ei grønn dokumentmappe byttet hender. Så hadde jeg dokumentasjonen jeg trengte om agenten i redaktørstolen.

I dag er det 75 år siden Norge ble fritt etter fem års okkupasjon. Etter rundt åtte uker med delvis nedstengt samfunn, er det greit å bruke denne 8. mai, frigjøringsdagen, på å minne oss om at det har vært gjort større offer i tidligere generasjoner.

Sist søndag var det den internasjonale dagen for pressefrihet.

For fjerde år på rad topper Norge statistikken mens det er bekymringsverdig utvikling andre steder i verden, slik det i aller høyeste grad var også her til lands under krigen.

Det var dokumentasjon på det sistnevnte jeg fikk overlevert på et gatehjørne i forrige uke.

I disse koronatider kan ikke en redaktør ta imot abonnenter i redaksjonen, så vi møttes ute i frisk luft, Sturle Kojen, en mangeårig Dagsavisen-abonnent, og jeg.

Slik var jeg heldig nok til å bli kjent med historien om Sturles far, redaktør Jon Kojen i Arbeidets Rett, som jeg her deler med dere. I den grønne dokumentmappa var det innhold som kunne blitt en spillefilm med dramatisk begynnelse, historisk vendepunkt og Hollywood-slutt.

Det startet med et julekort fra selveste Willy Brandt til Jon Kojen julen 1938, selve dokumentasjonen på at Kojen sto på «riktig side» i kampen mot terror-regimet fra Brandts hjemland.

De to hadde vært AUF-kamerater etter at Brandt i 1933 rømte til Norge.

Så hoppet vi videre til berettelsen om det livsfarlige agentarbeidet fra redaktørkontoret. I april 1941 ble Kojen ansatt som ansvarlig redaktør i Arbeidets Rett på Røros.

Utad så det merkelig ut. Hvorfor fortsatte Arbeidets Rett å komme ut under nazistyret i grell kontrast til de fleste sentrale arbeideraviser? Og hvordan kunne partimannen Kojen ta på seg jobben?

Gjennom krigsårene så lokalbefolkningen en redaktør som ledet en avis som kom ut under tysk sensur og med til dels nazivennlig innhold. Mistenksomheten var helt sikkert stor mot Jon Kojen.

I virkeligheten var han på Røros som leder av motstandsbevegelsen i en strategisk viktig kommune med grense til Sverige. I Arbeidets Rett mange år senere ble det beskrevet slik: «Først etter okkupasjonen kom det for en dag at det var etterretningstjenesten i Trondheim som plasserte Kojen i redaktørstolen». (…)

«Det ville være av stor betydning for motstandsbevegelsen å ha en pålitelig person sentralt plassert på Røros. Redaktørjobben i lokalavisa var et glimrende skalkeskjul sjøl om det sikkert måtte være en belastning for redaktøren å stå på pinne for okkupasjonsmakten til enhver tid».

Helt sikkert uglesett og misforstått blant mange, drev Kojen dobbeltarbeidet fra redaktørkontoret i fire år.

Målt opp mot de par måneder norske myndigheter har bedt oss leve litt annerledes på grunn av nåtidas koronautbrudd, var det intet lite offer etterretningstjenesten ba ham om å gjøre. Fire år som tilsynelatende nazivennlig redaktør?

Det kan ikke ha vært lett. I midten av april 1945 rømte Kojen til Sverige, for deretter å returnere noen uker senere som leder for styrkene som tok tilbake Røros fra tyskerne. Under folkefesten 17. mai 1945 holdt redaktøragenten hovedtalen i egenskap av å være hjemmefrontens lokale leder. Endelig fikk folk og lesere se hva slags mann som hadde sittet på redaktørkontoret.

Brev fra ortskommandanten som Jon Kojen traff igjen i et vertshus i Bonn rundt 20 år etter krigen. Foto: Eirik Hoff Lysholm

Så langt er historien spennende nok til en spillefilm, men i mappa fra Sturle Kojen var det mer.

I historien om agentredaktøren er det nemlig også en Hollywood-slutt som folk har vanskelig for å tro på når Sturle forteller det. Først kan man lese trusselbrev fra «Der Ortskommandant Røros, herr Oberleutnant der Schutzpolizei» til redaktør Kojen.

At førstnevnte hadde grunn til å være mistenksom overfor sistnevnte, visste neppe lokalbefolkningen, men for oss som har fasit i hånd, er det ikke vanskelig å forstå. Det som er desto merkeligere å fatte, er at de to herrene helt tilfeldig møttes igjen 20 år senere, da livet faktisk var blitt normalt igjen for dem begge.

Kojen var der på reportasjereise for Arbeiderbladet, samme avis som hadde vært arbeidsgiver for den senere vesttyske kansler – og julekortskriver – Willy Brandt i mange år. Ortskommandanten fra Røros var blitt vertshuseier i den vesttyske hovedstaden Bonn på sine eldre dager. Helt tilfeldig var det akkurat dit Kojen ble sendt for å finne overnatting da det oppsto rot med hotellbookingen.

«Den gamle kommandanten sa: «Nordmenn? Velkommen! Vi har tilgitt dere alt»! Etter litt fram og tilbake om krigen, sa han så at han hadde vært kommandant på Røros, men at han ikke dro kjensel på far.

Jeg var med på turen og svarte nok litt flåsete at det kanskje var fordi far hadde vært flere småturer til Sverige.

Ved frokosten neste morgen begynte tyskeren å fortelle om navngitte damer fra Røros, damer vi faktisk kjente eller hadde kjent. Da reiste vi kjapt videre, for dette klarte vi ikke å fordøye. Far var i sjokk», forteller Sturle Kojen.

Julekort fra Willy Brandt til Jon Kojen julen 1938. Foto: Eirik Hoff Lysholm

Nå ligger den grønne dokumentmappa inne på kottet som har vært arbeidsplass og hjemmekontor for meg de siste par månedene. I likhet med vissheten om hvor godt det står til med pressefriheten i Norge i dag, målt mot hvor farlig det er å være journalist enkelte andre steder i verden, minner mappa meg om at andre pressefolk tross alt har gjort langt større offer og livsendringer enn dem koronaen har tvunget oss til.