Nyheter

Å legge lista for lykke

De færreste ønsker seg tilbake i tid. Men vi kan ikke overse at økt velstand også har mørke sider.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av Petter Fergestad, spaltist i Dagsavisen Fremtiden

Jeg har til gode å se statistisk belegg for den besynderlige påstanden at «det er typisk norsk å være god.» Det fins derimot statistikk som sier at det er typisk norsk å være lykkelig; vi får nøye oss med det. Vi er lykkeligere enn 99,9 prosent av jordens befolkning, ifølge FN. Hvordan kan de vite det? Jo, de har årlige spørreundersøkelse om mangt, også om lykkenivået i verden.

I 2019 er Norge rangert som nummer tre av 156 land, bare Finland og Danmark er foran oss. For et par år siden var vi til og med øverst, ingen i hele verden var så lykkelige som oss. At vi nå har sakket av et hakk, gir liten grunn til uro. Vi har en del å gå på.

De som har laget lykkelista er selvsagt vettuge folk, jeg tviler ikke på det, men jeg opplever ikke nordmenn som fyrverkeri av lykke. Eller kanskje vi bare er gode til å skjule det. I edru tilstand. En indisk venn av meg sier at 17. mai er den eneste dagen i året nordmenn oppfører seg som normale folk. En amerikansk venn påstår han har hørt om en nordmann som elsket kona si så høyt at han nesten kysset henne.

Så hvordan definerer FN «lykke», undrer jeg, og går tilbake til lykkelista. Åpenbart ikke i antall smil per kvadratkilometer. Da hadde ikke alle de nordiske landene vært inne blant topp sju. Heller ikke ville Thailand, «Smilets land», vært nr. 52. Eller Tanzania, med mye smil og glede midt i fattigdommen, vært tredje sist. Skinnet bedrar tydeligvis.

Lista, viser det seg, er laget etter å ha spurt folk hvor fornøyde de er med livene sine – på en skala fra 1 til 10 – på sju områder: inntekt, forventning om god helse, sosial støtte, frihet, tillit og generøsitet. Jo flere som er godt fornøyd, jo høyere kommer landet på lista.

Vel og bra. Men så kommer jeg over en kommentar: Når flere rapporterer at de har det godt, ser det ut til at også flere andre rapporterer at de har det dårlig.

Jeg leter opp en annen liste. Over selvmord. Med noen unntak er selvmordsraten høyere enn gjennomsnittet i land med høy velstand. Eksempelvis er den ifølge noen statistikker dobbelt så høy i Norge som i Tanzania.

Det får meg til å undre på om det var færre selvmord i Norge da velstanden var lavere. For eksempel på 1950-tallet, da jeg var tenåring. Min opplevelse er ikke nødvendigvis representativ for gjennomsnittsnordmannen, men den er hva jeg har. Så jeg deler den for hva den måtte være verdt.

Jeg husker 1950-åra som en trygg og god tid. Vi låste døra og hengte nøkkelen på en spiker ved siden av, i tilfelle noen ville inn. Vi hadde lave behov og enda lavere forventninger. Det virker nok absurd for dagens generasjon, men da vi etter krigen fikk lov til å høre på radio igjen, lyttet jeg fascinert til alt. Melding om at en drivende hornmine var observert i skipsleia femti nautiske mil vest for Oksøy fyr. Fiskerimelding om at motorkutter Norheimsund hadde 50 skjepper mussa («5 hektoliter mussa på stampen», ifølge Wesensteen). Børsmelding om at Bjølsen valsemølle «selger: tolv og en halv, kjøper: tolv og tre åttendel». En verden som lå bortenfor min snevre horisont sildret inn i øregangene. Det falt meg ikke inn at den kunne være enda større.

Jeg vet ikke hvor lykkelig flertallet var den gangen, lykkelista fantes ikke da. Det gjorde derimot selvmordsstatistikk: På 1950-tallet og langt inn på 60-tallet var selvmordsraten i Norge rundt halvparten av dagens.

Det er nok mer enn et sammentreff, men mindre enn et bevis for en sammenheng, at både selvmordsraten og brutto nasjonalprodukt per hode doblet seg i løpet av de neste par tiårene.

Folk som forstår seg på slikt har analysert fenomenet – som ikke er enestående for Norge – og overraskende nok ser høyere velstand ut til å virke negativt på selvmordsraten.

Kanskje fordi økt velstand gjør det påtrengende tydelig at det alltid fins mer enn det vi har, og at noen andre har det?

De færreste ønsker seg tilbake i tid. Vår oppfinnsomme streben etter stadig mer har vært en vesentlig drivkraft i utviklingen mot rikere liv. Men vi kan ikke overse at velstanden også har mørke sider. Selvmordsraten i verden øker, og mest blant unge. Selvmord er nå en av de tre hyppigste dødsårsakene i aldersgruppen 15–44 år. FN er bekymret og setter inn tiltak.

Norge er blitt blant de tre lykkeligste land i verden, men vi må ha mistet noe underveis, når selvmordsraten har doblet seg siden 1950-tallet. Vi er nå blant de tretti prosent med høyest selvmordsrate.

Akkurat når du leser dette er det kanskje noen som vil snu ryggen til livet. Hva kan vi gjøre for at de skal få del i flertallets lykke?

Myndighetene har «tatt grep», men selvmordsraten har ikke gått ned de siste tjue årene. Kanskje må det en folkebevegelse til, kanskje trenger vi å gjenoppdage gleden over de små ting. Drivende hornminer og «mussa på stampen.» Et land på lykketoppen bør være et «smilets land.» Et smil fra deg når vi møtes, er nok til å løfte min hverdag. For andre skal det mere til. Men det er en begynnelse.

Det er neppe typisk norsk å være god. Vi har et forbedringspotensial.

Framtiden har aldri vært mer spennende.

Mer fra: Nyheter