Å faktasjekke Jon Helgheim

Han uttaler seg gjennom populistiske tordentaler, med en skråsikkerhet uten forbehold.

Fremskrittspartiet har hatt en serie med innvandringspolitiske talspersoner som har hatt som oppgave å radbrekke både politikk og fakta på asylfeltet. Jon Helgheim er den siste i denne ubrutte, populistiske tradisjonen.

La meg bare ta Helgheims bidrag på Dagsnytt Atten 29. november som et talende eksempel. Selv om Helgheim selv innledet med å stadfeste at det har vært mange «feil i denne debatten», leverte han selv en serie tendensiøse utblåsninger om sårbare mennesker og komplekse forhold som han ikke kan vite mye om.

Gjentatte ganger i debatten brukte Helgheim eksempelvis begrepet «grunnløse» om de såkalte «ureturnerbare». «Grunnløse» har vært et av favorittbegrepene til politikerne som ønsker å ramme asylsøkeres troverdighet gjennom mange år. Få har brydd seg nevneverdig om de bruker begrepet med juridisk eller menneskelig presisjon. Personer med (åpenbart) grunnløse asylsøknader er imidlertid en egen juridisk kategori. Det betyr enkelt sagt at man ikke hadde noen relevante grunner til å søke asyl i utgangspunktet. Dette er et begrep man eksempelvis kan bruke om personer som søker asyl selv om den eneste grunnen til å komme, egentlig er jakt på arbeid, eller andre forhold som åpenbart ikke faller innenfor FNs flyktningkonvensjon.

Dette er noe helt annet enn de menneskeskjebnene man vil finne bak merkelappen «ureturnerbare». Årsaken til at personer i det hele tatt blir «ureturnerbare», er at de kommer fra land preget av autoritære regimer som ikke samarbeider på ordinært vis om retur. Mange av de ureturnerbare har selv opplevelser med andre sider av disse autoritære regimene. Mange vil ha vært fengslet og også torturert av regimet. Mange kvinner jeg har kjent i denne kategorien, har vært utsatt for seksuelle overgrep av hjemlandets myndigheter, eksempelvis fordi de selv har vært politisk aktive, eller fordi de har hatt familiemedlemmer som har vært det. At man får avslag fordi utlendingsmyndighetene mener at søknadsgrunnlaget ikke er over den (svært) høye terskelen for asyl, gjør ikke at man slutter å være et torturoffer og blir «grunnløs» i stedet.

Å oppsummere disse menneskene som «grunnløse» er et falsum som vitner om at man ikke engang bryr seg nok om menneskene det er snakk om, til å sette seg inn i hvem de er og hvorfor de er her. At det er «en selvvalgt situasjon» at de ikke returnerer frivillig til land de er livredde for å reise til, er også langt fra hvordan de selv opplever det langsomme, nedtærende helvete de ofte lever i her i Norge.

En vesentlig del av Helgheims argumentasjon er at hvis man åpner for å gi midlertidige arbeidstillatelser til ureturnerbare, vil det komme mange flere. Han fremmet det som en faktapåstand, men ga ikke noe belegg. Faktum er at fram til 2004 var det en del lengeværende som hadde midlertidig arbeidstillatelse etter endelig avslag. Den gang hadde man en egen regel som åpnet for dette, spesielt myntet på mennesker i denne situasjonen. Myndighetene anerkjente at dette var mennesker som ble værende her i årevis, og at det var best for alle at de arbeidet. Det var imidlertid ikke slik at man på grunn av dette opplevde et dramatisk antall asylsøkere fra de få aktuelle nasjonalitetsgruppene. At det skulle medføre «et rush av dimensjoner til Norge» og «en enorm kostnad», har Helgheim dermed tatt fra sitt primære reservoar av fakta om asylsøkere, det vil si løse lufta.

Når Helgheim oppsummerer det som at de ureturnerbares asylsøknader har gått gjennom «en grundig, rettssikker og god prosess», må det vel tas som et rimelig forenklende synspunkt heller enn en ren faktafeil. Hvis man derimot foretar en sammenligning med nabolandene våre, blir det raskt klart at spesielt det norske klageorganet, Utlendingsnemnda, tilbyr vesentlig lavere prosessuell rettssikkerhet enn tilsvarende klageorgan i Danmark og Sverige. At eksempelvis så få asylsøkere får møte beslutningstagerne i Utlendingsnemnda, bidrar både til en ofte dårlig rettssikkerhet, og til betydelig frustrasjon hos asylsøkerne. At «de har ikke et behov for hjelp, de har ikke behov for beskyttelse» trenger dermed ikke å være sant i det hele tatt. Tvert om er jeg ikke i tvil om at en del av de ureturnerbare ville ha fått asyl, hvis de bare hadde hatt ressursene til å kjøre sakene gjennom rettssystemet.

Helgheim fortsetter med å erkjenne at han bare er kjent med «én historie» hvor noen har blitt utsatt for tortur etter retur. Da må han simpelthen lese seg opp. Det bør ikke gå an å ha noe ansvar for norsk asylpolitikk hvis man ikke engang har tatt seg bryet med å google «asyl retur tortur». Ellers kan man sjekke min Svartebok over norsk asylpolitikk, som tar for seg flere grove eksempler fra årene fram mot 2012. Det er ofte vanskelig å bevise hva som har skjedd etter en retur, og norske myndigheter har heller ikke alltid vært så ivrige på å undersøke. Det betyr likevel ikke at vi ikke vet en del om slike hendelser.

Helgheim uttaler seg gjennom populistiske tordentaler, med en skråsikkerhet uten forbehold. Mangelen på kunnskaper og nyanser går kontinuerlig på bekostning av asylsøkerne. Jeg slutter aldri å bli overrasket over at noen politikere er komfortable med å opptre slik – å tordne mot sårbare mennesker de selv ikke vet stort om, og som de selv må vite at de ikke vet stort om. Siden det er Frp som gjør det, får vi vel anta at feil fakta om mennesker på flukt er en norsk verdi.

Å gjeninnføre muligheten for at lengeværende ureturnerbare kan jobbe, er et nødvendig tiltak for å hindre at svært sårbare mennesker fortsetter å leve blant oss i elendighet og utnyttelse.