Av Unni Helland, skriver for Dagsavisen Fremtidens spalte «Elvelangs». Var lærer i 44 år på Fjell skole.
Vi møttes på et kjøpesenter.
Med et stort smil kom han mot meg. Det var mange år siden sist. Jeg får en varm klem.
Anders. Anders med det gode smilet. Men også med de fortvilte øynene. For hver gang han skulle lese, hoppet liksom bokstavene bortover linja, forklarte han med gråt i stemmen.
«Det æ´kke det at jeg ikke har lest på leksa, altså,» forklarte han, «men bokstavene hopper liksom bortover.»
Dysleksi heter det på fagspråket. Noen kaller det også ordblindhet. Det var nesten som om bokstavene hadde turnstevne med seg selv. Svært slitsomt og frustrerende. Nå stod han her rett foran meg. Turnet bokstavene fremdeles?
Les også: «Hittebarn! Smak på det ordet. Som om vår nydelige Anette er et hittebarn!»
Jeg måtte spørre.
Han lo. «Jo´a, men jeg har blitt en flink turntrener. Du vi´kke tru det. Jeg er avdelingsleder.»
Han turnet ordet med eleganse. Nærmest smattet litt på det – «avdelingsleder. Har skikkelig fagutdanning i bånn. Blitt forfremma flere ganger.»
Øynene glitrer ertelystent: «Du! Jeg tjener nok noen titusener mer enn hva du gjorde bak kateteret.»
Ny klem før avskjed.
Jeg kjenner hvordan dette møtet varmer. Den lille, fortvilte gutten har blitt voksen med et viktig selvverd så tydelig i vekst. Jeg må ta en handlepause. Tid for en kaffepause nå, og en reise tilbake i tid.
Anders. Dro seg opp alle motbakkene på barneskolen. Men det var svært krevende. Og på ungdomsskolen ble tilkortkommingsfølelsen om mulig enda verre.
Karakterene talte jo sitt tydelige språk. Og en gang jeg møtte han som ungdomsskoleelev, var han sint og oppgitt. «Det går til helvete. Få´kke til noe.»
Les også: «Jeg er ikke et nystekt brød», protesterte gutten med afrikansk bakgrunn
Og brått er jeg tilbake enda lengre i tid.
Til egen folkeskole. Staselig murbygning. Lærere med grå nylonfrakk og kulepenner i brystlomma. Pekestokker som effektivt ble brukt som slagvåpen – treverket i pekestokken splintret mot pultene.
«Alle geografibøker ned i veska!»
Så måtte vi en og en opp til tavla og det store veggkartet for å bli kunnskapstestet.
Vi fikk belønning i form av pene bokstaver som M (Meget godt) på et karakterkort, eller vi kunne oppleve å bli latterliggjort av læreren foran resten av klassen hvis vi ikke kunne leksa godt nok.
Så husker jeg en klassekamerat, Jørgen. Han hadde funnet sin overlevelsesstrategi. Klovnen. Han som får alle de andre til å le.
Men ingen ser den lille klovnens egne, triste tårer. Elleville lattertårer hindrer innsikt. Inn dit hvor de triste tårene hører hjemme.
Dem så mange bruker all kraft for å skjule.
Og så husker jeg matematikkprøven. Brøk og noe som skulle snus på hodet. Det var sent i mai. Varmt klasserom.
Hoder bøyd over ruteark læreren hadde revet ut av kladdebøker og delt ut i fryktladet taushet. Så plasserer læreren seg på kateterstolen der han med haukeblikk passer på at ingen jukser.
Samarbeid? Ikke lov. Det het juks eller fusk. Og når læreren utalte ordet fusk, var det ofte på dyp utpust med fresende f, lang uuuuuu og eksplosjonsartet k. FUSK! Ikke lov å se bort på sidemannen, ikke låne viskelær, ikke lete etter noe i skolesekken og aldri forlate pulten under en prøve.
Les også: Gutten som satte dype spor i lærersjela
Og så skjer nettopp det: Midt i svette multiplikasjonstykker om Kari som er tyngre enn Anne men lettere enn Sverre, og så står det forskjellige tall skrevet opp slik at Karis alder skal kunne regnes ut, reiser Jørgen seg og går mot tavla.
Alle hoder farer opp fra duknakkede posisjoner. Lange blikk borer seg inn i Jørgens målbevisste rygg.
Gutten griper den våte svampen som ligger på kateteret, verdiger ikke læreren et eneste blikk, men snur og går målbevisst tilbake til egen pult. Han legger svampen på pulten, og så hodet sitt oppå svampen.
Læreren har reist seg opp fra kateterstolen.
Stillheten flerres: «Hva er det du gjør?» Gutten ser opp på den ropende læreren.
«Jeg?»
Lang pause.
Det er et varmt klasserom med viktig matematikkprøve og beinhardt karakterpress fra fjerde klasse, så vi´rru værra med så heng på. Hjelp til dyslektikere eller dem med matematikkvansker var det liten tid til.
«Jeg?» gjentar gutten. «Jeg legger bare hodet i bløt.»