Av: Ole Petter Diseth
«Det fine med å begynne dagen med en joggetur er at ingenting kan bli verre resten av dagen». Sitatet tilhører den britiske statsministeren Boris Johnson. Om du derimot bytter ut «jogging» med «sykling», kunne uttalelsen like gjerne vært min egen. Forskjellen er at «min» ble avgitt over fire øyne på et fastlegekontor i Lier, mens Johnsons ble postulert foran en samlet verdenspresse i en park i London.
Mer om mitt tvungne oppgjør med egen fysiske forfatning senere.
Først litt tørre fakta om fenomenet, hvordan Norge mer enn 200 år etter at studenten og senere også biskopen Johan Nordahl Brun, skrev den berømte verselinjen - «Norge, kjempers fødeland», er i ferd med å bli nettopp dette, en nasjon bokstavelig talt befolket av kjemper.
For hør bare.
Mer enn halvparten av nordmenn er overvektige, og hver fjerde nordmann har fedme. Det er godt dokumentert at sistnevnte over tid øker risikoen for hjerteinfarkt, hjerneslag, ulike kreftformer og psykiske lidelser. I tillegg viser en rekke nye studier at overvekt og fedme gir en betydelig økt risiko for å dø eller bli alvorlig syk av et visst virus. Fra forskningshold karakteriseres overvekt og fedme som de direkte katalysatorene til mer enn 3000 dødsfall i Norge hvert år.
Slik kunne jeg fortsatt. Tung (unnskyld språkbruken) forskning og ditto viteninnsamling på området forteller begge samme triste historie – vi er i ferd med å bli en nasjon av feitinger.
Så overvektig er faktisk gjennomsnittsnordmannen blitt, at han ikke ligger langt bak Europas aller feiteste, engelskmannen. Da den britiske statsministeren Boris Johnson havnet på intensiven som en direkte konsekvens av den dødbringende kombinasjonen – overvekt og virusinfeksjon, gikk også alvoret opp for ham. Etterfølgende satte han både seg selv og det britiske folk på slankekur.
Mitt eget møte med det utvilsomme alvoret som ligger bak tørrvittigheter à la Johnsons, fant sted på et fastlegekontor i Lier for noen år siden. Her et ekstrakt av dialogen som etterfulgte legens korte, men akk så nådeløse konklusjon da min årlige helsesjekktime gikk mot slutten – «Diseth, du har LITT for mange kilo, og ALTFOR høyt blodtrykk».
Meg: skjønner. Huff. Jaja, da er det vel blodtrykksmedisin neste. Jeg er ikke akkurat den første i omgangskretsen, for å si det forsiktig.
Legen: Får du trent noe?
Meg: Takk for at du spør, trening er faktisk noe jeg er ganske god på. Turer, jeg går tur så godt som hver dag, legger jeg nervøst til da jeg ser hvordan blikket hans liksom-tilfeldig søker mageregionen min.
Legen (sukker): Jeg mente trening som i hvor ofte blir du så andpusten at du knapt kan prate med sidemannen?
Meg: Eh, her blir jeg nok nødt til å svare «det skjer ikke». Noen minutter tidligere, før jeg fikk lest opp blodtrykksnivået mitt, ville jeg mest sannsynlig svart «over mitt lik».
Legen: Greit. Da har jeg et forslag til deg. Og du – nå tar du og hører skikkelig godt etter, ikke sant?
Poenget med dette personlige eksemplet på at det bor en liten eller større Boris Johnson i de aller fleste av oss? Jo, at noen ganger kan vi alle trenge et velrettet og velment spark i våre bløte bakender. En streng pekefinger. Litt overformynderi, om du vil.
For hva det måtte være verdt, oppskriften fungerte iallfall utmerket på undertegnede.
Tre år etter at jeg tok fatt på den strenge men helt nødvendige «medisinkuren», som i korthet (fremdeles) går ut på å starte eller runde av minst tre av ukas dager med intervalløkter, enten på ergometersykkel, romaskin el. i form av utendørs løping, er jeg for lengst ute av de overvektiges rekker.
Men langt viktigere og for å sitere den samme fastlegen - tre måneder inn i det nokså harde treningsprogrammet, «Diseth, du har blitt 50 år, men har blodtrykk som en tenåring».
Samfunnskostnadene knyttet til overvekt og fedme er enorme. Tilsvarende stor er belastningen for den det gjelder, både helsemessig og psykososialt.
Boris Johnsons gløtt av selvinnsikt gir håp om at også den norske varianten av en statsleder nå vil vite å kjenne sin besøkelsestid. Utfordre legestanden – til å våge å utfordre neste og viktigste ledd i verdikjeden, pasienten. Redusere pillegalskapen. Øke den fysiske fostringen. Se over dagligvare – og reklamelovverket, gjøre aktive endringer.
Slik daværende helsestatsråd Dagfinn Høybråten gjorde det, da han i 2004 innførte røykeloven. Allerede åtte år senere utropte en OECD-rapport nordmenn til europamestere i røyekutt. Samme rapport dokumenterte at vi også var blant Europas slankeste.
Slik er det ikke lenger. I dag er vi blant de feiteste.
