Debatt

«Det hadde ikke falt meg inn at trønderdialekten min skulle bli et tema»

Hvis du sier at noe er tøft, er du kanskje 60+. Sier du det er kult, er du kanskje i 30-åra, og sier du det er fett, er du kanskje i 20-åra.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av spaltist Petter Fergestad

Språket er i utvikling – det definerer, samler i grupper og skiller oss fra dem.

Ifølge Bibelen begynte dette for drøye fire tusen år siden. Da hadde menneskene satt seg fore å bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen. Gud så imidlertid ikke med blide øyne på at mennesket, i sin omnipotens, forsøkte å trenge seg inn på hans arena. Han forvirret talen deres slik at de ikke lenger forsto hverandre og ikke kunne samarbeide. Ingen dårlig metafor for dagens forsøk på å reversere den globale oppvarmingen.

Det hadde ikke falt meg inn at trønderdialekten min skulle bli et tema da jeg i 1965 flyttet fra landsbygda til byen. Jeg skulle jobbe på National Industri i Drammen, ikke på Babels tårn, men språkforvirring ble det likevel. Hadde jeg fortalt trønderskrøner, ville det nok gått bedre, men det ville ikke gjort helt samme nytten når poenget var å analysere årsaken til transformatorhavari og den slags. «Snakk norsk, din gnom», ville Stutum sagt, hadde han vært der.

Les flere Elvelangs: Den nye vinen

Så jeg endret målføre. Og måtte betale prisen, jeg ble utstøtt av mine egne. Da min gamle tante Anne, venstrekvinne og landsmåltilhenger, hørte meg snakke på radio, fikk jeg høre: «Du e’ itj trønder længer, du, nei.» Det ble ikke sagt med beundring. Tankene mine gikk til Bør Børson.

Hadde jeg flyttet til Drammen i dag, hadde jeg neppe behøvd å skifte målføre. Siden da har folk flyttet på seg i stadig større grad, og alle har blitt vant til å tyde både eksotiske dialekter og innslag av eksotiske språk. Å snakke dialekten sin har blitt en æressak, en respektert del av identiteten. Etter mitt integreringsgrep ble identiteten min todelt, ikke ulik en karakter i bøkene mine. Jeg snakker trøndersk med trøndere og østlandsk (tror jeg) med østlendinger. Trønderen i meg holder til i hjerteregionen, østlendingen nærmere hodet. Jeg er på mitt beste når jeg representerer dem begge. Slik er det nok for våre nye landsmenn også.

Bevaring av dialekter er en kamp i motbakke. Språkforskerne sier at de vannes ut og nærmer seg hverandre (dialektene, ikke språkforskerne). Min trøndersk anno 1965 er annerledes enn dagens, trolig er det få trøndere i dag som vet hva haglofesk betyr. Og det kan være like bra.

Det er for øvrig ikke bare dialektene som endrer seg, mediespråket gjør det også, forunderlige fraser aksler seg inn. Nesten alle offentlige personer sier f.eks.: «både – men også» (Jeg er både forbauset, men også oppgitt). Og «spekulere i» (før spekulerte man i aksjer, nå spekulerer man i hva det blir til middag.» Og «det er slik at..» Og «jeg har tenkt til..»

Les flere Elvelangs: Mellom aviser og reklame lå et lite postkort

Jeg venner meg vel til det. Slik jeg har vennet meg til at barnebarna snakker fortere enn meg. Og de er i godt selskap, stortingspolitikere snakker 50% fortere enn deres forgjengere for femti år siden, har man funnet. Det er ikke først og fremst ordene som sies fortere, det er kortere mellom dem. Og det er dårlig nytt både for politikerne og oss. For det er i mellomrommene, i det usagte, språk blir til liv. «Du ska’ itte trø i graset. Spede spira lyt få stå.» Det gjør ikke samme inntrykk med «Ikke tråkk på plenen!» Men det er i den retningen det går, sier språkforskere, språket blir raskere og enklere. For så vidt i Bibelens ånd: «Eders tale skal være ja, ja, nei, nei.» Ronan Keating går enda lenger: «You say it best when you say nothing at all.» Si det til politikerne, Ronan.

Det er ikke bare i språket at mellomrommene blir borte – det er et generelt fenomen. Alt går fortere enn før. Nyhetsklipp er kortere, tilpasset vårt kortere konsentrasjonsspenn (det er som en gullfisks, sier Microsoft). I filmbransjen er det noe som heter en «Elevator pitch». Hvis en manusforfatter vil fange interessen til en filmprodusent, må han kunne gjøre salgsjobben i heisen før den stopper i hennes etasje. Manusforfatteren går også raskere enn før. Og er han fra byen, går han fortere enn om han er fra landet. Jo større by, jo fortere går han. Kanskje for ikke å bli overstimulert med inntrykk fester han blikket i horisonten og haster til hjemmets fred. I tett miljø blir forflytninger transportetapper. Jeg vokste opp 500 meter fra nærmeste nabo og var sulteforet på inntrykk. Forflytning var opplevelsesetapper. Det henger i, jeg ser meg fortsatt nysgjerrig rundt og tar øyekontakt. Treffes vi i naturlige omgivelser – bokstavelig talt – ser vi på hverandre og hilser. Men ikke i byen. Jo nærmere vi er hverandre, jo større avstand skaper vi mellom oss.

Det er lovende forskning på gang for å øke lengden på livet. Men å øke innholdet i det, må vi forske på selv. Lære oss å fjerne transportetappene og å oppleve nuet, mellomrommene. Lære oss å se hverandre. Men da må vi snu en trend.

«De’ ha’ verre arti’ å verre me’ og sjett kolles det går», sa tante Anne da det nærmet seg slutten. Eller kanskje det var begynnelsen.

Framtida har aldri vært mer spennende.

Les flere Elvelangs: Livet er verdens skjønneste oppfinnelse

Mer fra: Debatt