En brennende eventyrer

Ari Behn 1972 – 2019

«Det koster å leve. Det koster å være menneske». Det sa Ari Behn i intervjuet på NRK-programmet «Torp» da han utga boken «Inferno». Med sjelden åpenhet og sine egne malerier som illustrasjoner bladde han her i de mørkeste kapitlene av et liv som da hadde tatt mange vendinger, fra det sjeldent eventyrlige til det helsvarte.

Nå vet vi at det siste ikke var til å bære, likevel kommer vissheten om at han selv valgte å avslutte livet denne julehelga som et stille sjokk.

Ari Behn var et menneske som gjorde dypt inntrykk på hver og en som møtte han, men også svært mange utover det. I dag når alt kan deles lar noen seg sikkert overraske over hvor sterkt hans bortgang bare 47 år gammel virker på en nasjon som ikke alltid var forberedt på hvor forut sin tid han var, hver gang han brukte offentligheten som springbrett for påfunn, utfall, handlinger og holdninger som tilhørte andre tider, også andre verdener, smittet av forbilder innen litteraturen, kunsten og eventyrligheten.

Under dette lå en uvurderlig varme for omverdenen, en evne til å se andre mennesker og huske dem uansett hvor mange år det hadde gått. Ari Behn tok rom, situasjoner og ikke minst mennesker med en tilstedeværelse og interesse som gjorde at der og da var det knapt andre tilstede enn ham.

At han selv i sine mest høytflyvende øyeblikk var troverdig på en alvorlig og jordnær måte, var nok noe kong Harald og dronning Sonja innså lenge før noen andre, i møte med den daværende unggutten med oppvekst i Moss og med halve Afrika og USA som sterke kulturelle og litterære kompassnåler.

Han var mannen som konfronterte en avispåstand som «svigersønnen fra helvete» med å kaste hansken, like uredd for ideen om en «duell» som han var for å rosestrø sitt friermål til prinsesse Märtha Louise så bokstavelig at hele verden følte de fikk ta del i det.

For mange kom han fra det store intet da han i 1999 debuterte med novellesammenhengen «Trist som faen», overraskende minimalistiske, en personlig og svært godt skrevet hyllest til forkjærligheten for amerikanske forfatterhøvdinger. Han tatoverte VGs terningkast 6 på overarmen før han to små år senere høynet og vant prinsessen, om ikke halve kongeriket.

I randsonen hadde han da lenge vært en synlig aktør som gryende forfatter, en brennende sjel og en iscenesetter som med store porsjoner glimt i øyet satte seg høye mål. Allerede i 1993 ropte han «Vi er den nye vinen - den nye vinen skal sprenge flaskene» ut over Theatercafeen i 1993, for så bli båret ut av hovmesteren, nektet på livstid. I dag henger portrettet hans på Theatercafeen side om siden med noen av Norges mest framtredende kunstnere.

Med sin første samling fortellinger sprengte han flaskene, solgte 100.000 eksemplarer og var med ett det store nye i norsk litteratur. Det var ikke et blaff, noe etterfølgende romaner som «Bakgård» viste. Andre sider ved seg og kunsten satte han selv bedre ord på enn noen kritiker: «Jeg har alltid vært for intens. Full av ord og altfor mye kraft. Uten balanse», skrev han i «Inferno».

Men selv om mye er blitt sagt om Ari Behns litterære gjerning og hans kunstneriske talent og vilje, er hva han oppnådde og hvilket gjennomslag han fikk ikke til å komme forbi, i de senere årene også som ettertraktet kunstmaler.

I dag vet vi at de mørkeste tonene i det han skapte dessverre var hentet fra en langt alvorligere klangbunn. Det er derfor helt i Ari Behns ånd nå når han er død, at hans nærmeste og kongefamilien velger å fortelle at han tok sitt eget liv.

Ari Behn dekket ikke til mer enn han måtte. Han visste med stor sannsynlighet hvilken belastning det er å leve med store smerter, være seg fysiske som følelsesmessige, alle de du ikke kan hjelpe for, og viktigheten av åpenheten rundt dette, også inn i døden. Dette var nok et utslag av hans evne til å se andre i lys av seg selv. Ikke minst spiller dette inn når et helt folk i dag tenker på dem som sitter igjen, hans nærmeste familie og i særlig grad barna Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah.

Da han i 2002 giftet seg med prinsesse Martha Louise i Nidarosdomen i Trondheim, var det ikke forfatterskapet hans som først og fremst skapte oppsikt, men selve personligheten Ari Behn, hans sterke tilstedeværelse og hans skinnende evne til å både være og ville være noe annerledes.

Om ikke det norske kongehuset var lagt under lupen fra før gjennom kronprins Haakons livsvalg årene før, skapte Ari Behns inntreden på øverste offisielle nivå en ny debatt om monarkiet og det konstitusjonelle, som fikk voldsomme ringvirkninger. Og, skulle det vise seg, utelukkende til det beste. Ari Behns åpne ansikt og uredde holdning i møte med andres påstander og meninger ble en velsignelse for monarkiet i en raskt omskiftelig omverden.

Han var ikke minst noe av det beste som kunne skjedd et norsk samfunn som ikke var for bortskjemt med flamboyante handlinger og personer som med stor selvsikkerhet tilsynelatende sto fjellstøtt i valg som var dømt til å vekke alt fra oppsikt til bestyrtelse, det være seg urokkelig tro på kjærligheten eller vissheten om kallet som forfatter.

Ikke alt han skrev og sa var til å forstå. Noe av kritikken var berettiget. Men dette måtte til, skulle han flytte grenser, og han betalte nok prisen også i personlig forstand.

Ekteskapet med prinsesse Märtha Louise ble fra begynnelse til slutt nådeløst satt i rampelyset, også internasjonalt, parallelt med at han opprettholdt en kunstnerisk karriere som dels ble filleristet av janteloven. Eventyret hadde sikkert en bakside de færreste utenfor hans innerste krets fikk innsyn i, før han selv åpent fortalte om det og malte det i bilder som de senere årene har vakt stor oppsikt.

Og det er også i denne perioden, etter at ekteskapet med prinsesse Märtha Louise tok slutt i 2016, han selvreflekterende har kunnet se seg selv i andres øyne, verdensborgeren i et land som slett ikke alltid var stort nok til å romme tankene og veivalgene hans.

«Jeg er en klovn, i verste fall. I beste fall er jeg en meningsbærer og aktør i offentligheten. For mange er jeg en narr», skrev han selv. Men alle vet vi at klovner og narrer alltid bærer sannheten med seg, også den som ligger aller dypest, gjemt bak slør av forstillelse og behovet for å bli sett av andre.

Ari Behn har satt varige spor etter seg, som samfunnsaktør og en mann som rikt bød på seg selv ved å fargelegge tilværelsen som få andre. Han står igjen som en kunstner som overvant skepsis og forutinntatthet, og han vil bli værende i vår kollektive hukommelse. Ikke bare som en del av kongefamilien, men som et individ som mot alle odds fikk muligheten til å prege sin tid.

Med tiden vil også nyansene i langt større grad tre fram. «De snakker sammen, tenkte han og lyttet». Sluttordene i en av de sentrale novellene i «Trist som faen» som handler om kostnadene ved å leve, gjør fortsatt inntrykk: «De snakker sammen, og det er meg de snakker om».

I dag er det alle vi andre som snakker om mannen bak disse ordene, med all den varme, respekt og omtanke han selv alltid bar med seg.

Mode Steinkjer