Torsdag- og lørdagsjobb på 1980-tallet

Jobb i slyngelalderen var god og viktig arbeidserfaring. Og så gir det mange morsomme minner å snakke om – 40 år etter.

Ved siden av skolen hadde mange av oss en jobb. Det kunne for eksempel være en torsdag og lørdagsjobb. På 1980-tallet var det vanlig at butikkene hadde én såkalt langdag i uka – torsdag. Og da var åpningstiden gjerne til klokka 19. Dermed kunne vi gå på jobb rett etter skolen, og ha omtrent fire arbeidstimer.

På lørdager var butikkene åpne fra klokka 9 til klokka 13. Men da det ble alminnelig at butikkene skulle utvide med én time, ble det litt uenighet i byen kan jeg huske. Å holde åpent til klokka 14 var litt drøyt. Den gangen var det heller ikke så mange kjedebutikker, de fleste var familieeide butikker, hvor far eller mor sjøl ekspederte. Og for å spare litt på utgiftene ble det nok mange som tok den siste timen selv.

Selv hadde jeg butikkjobb og oppgavene var mange og varierte. Best likte jeg å være dekoratør, med ansvar for vindusutstillingene. En kamerat jobba som dekoratør på selveste Gunerius i Oslo, og han lærte meg noen triks.

Det var veldig gøy og litt stas å jobbe som dekoratør. Så kunne de som gikk forbi på gaten undre seg over hva jeg som var innenfor vinduet kom til å trylle fram. Vi brukte ikke gråpapir for å dekke til vinduene mens vi lagde dekorasjonene, alle som gikk forbi utenfor kunne se dekoratøren in action.

En slags performance, kanskje?

16-åringer i skolegården på Fjellheim i 1982. Flere av oss skulle på jobb torsdager etter skoletid. Foto: Privat

LES OGSÅ: Søndager med glede, fryd og skam

Der ute i butikkvinduet koste jeg meg. Det var klesstativer mellom vinduet og selve butikken, så jeg var på en måte litt for meg selv.

Av og til måtte damene i butikken si til meg at jeg kanskje måtte endre litt på ditt og datt, for bedre å vise hele plagget. Jeg tok meg noen kunstneriske friheter, og måtte nok dempes litt.

Det var en vindusutstilling, ikke en høstutstilling.

En lørdag husker jeg spesielt godt, med negativt fortegn.

Jeg hadde vært på fest hos en venninne i Lier kvelden før, og hadde med et nødskrik rukket 08-toget fra Tuverud stasjon – jeg skulle være på jobb om én time. Deretter beina jeg de ti minuttene fra Brakerøya stasjon og hjem, for å hente nøklene til jobben. Det var nemlig jeg som skulle låse opp, så jeg måtte være på plass i god tid før klokka ni.

Min søster sto opp og kom ned fra andre etasje da jeg sto på kjøkkenet og gomla en brødskive, hun ante ikke at jeg akkurat hadde kommet hjem. Det ble ingen dusj, det var bare å løpe av gårde.

Sola skinte så jeg måtte ta på solbrillene, men de var uklare og klissete – av bananlikør fra kvelden før.

Heldigvis rakk jeg jobben, og med dundrende hodepine måtte jeg, med én gang vi åpnet, balansere høyt opp på en gardinstige. «Elisabeth, kan ikke du klatre opp å fikse markisen?» Det var den eldste butikkdamen som spurte. Med fare for liv og lemmer klatret jeg opp. Men jeg tok av solbrillene først. Og jeg drakk aldri mer bananlikør.

The look of 1982 – 16 år og med lørdagsjobb, tre gode venninner.

Tre glade venninner anno 1982. Fritiden var morsommere enn torsdag- og lørdagsjobbene vi hadde. Foto: Privat

LES OGSÅ: Salto, «bombe» og Kjempe-Nuggi

Det var også fint de gangene jeg jobbet på lageret i kjelleren. Der kunne arbeidet bestå i å pakke ut fra esker og kartonger, henge opp, prise og legge i hyller. Og så måtte det vaskes nøye i hyllene, så ikke plaggene ble skitne.

Det var så deilig å holde på der nede uten noen andre. Jeg kunne synge om jeg ville, ingen hørte. Og jeg kunne dagdrømme mens jeg vasket eller pakket ut.

Da gjaldt det å være årvåken, så man ikke plutselig hadde priset 50 Benger-gensere med kr 249 istedenfor kr 349, for da måtte i tilfelle alle prislappene fjernes, uten å lage hull i plastemballasjen, før ny pris kunne festes på.

Det kunne også være litt skummelt der nede. En gang ble lyset slått av, de oppe i butikken visste ikke at jeg var der. Det var en forferdelig følelse, ingen lysglimt noe sted, jeg måtte krabbe, eller føle meg fram mellom hyller og stativ.

Og mens jeg fomlet rundt i mørket, kom jeg til å tenke på min oldefar, gamle grosserer Helgeland, som noen visstnok hadde hørt der i butikken, lenge etter at han var død. Men det gikk jo alltid bra.

Jeg fant fram i mørket, og ble ikke mer skremt enn at jeg turte å gå ned for lagerarbeid også i tida etterpå.

Venninne mine hadde også torsdag og lørdagsjobb. En av dem hadde fått jobb på en truck-kafé på Brakerøya.

Det var en eldre dame, med hvitt forkle, som drev den lille kafeen. Den mest populære retten som min venninne serverte var «Patent» (uttales Patttent med minst tre t-er) med stekt egg og poteter og bacon og rista loff.

I tillegg til å servere måtte hun rydde og vaske vinduer med eddik og avispapir. Vinduene måtte vaskes ofte fordi kundene, som besto av menn som oftest, røyka så skodda lå.

Lørdags kveld, på vei ut på halloien, etter endt arbeidsdag, sentralbordamen og butikkmedarbeideren.

På vei til fest. Til hverdags var det skole og jobb som henholdsvis sentralborddame og butikkmedarbeider. Foto: Privat

LES OGSÅ: Selvstendige nøkkelbarn anno 1970-tallet

Den venninnen som kanskje hadde den kuleste jobben, var hun som sto på Chanel-stand på Steen & Strøm.

Hun kunne omgi seg med de lekreste kosmetikkprodukter og masse pene damer. Hun fikk også jobbe på andre parfymerier i hovedstaden som Orient Parfymeri i Vika og Grand Parfymeri. Det var faren hennes som fikset alle de kule jobbene, han var selv i bransjen.

Hun ble riktignok litt skremt av alle de jålete damene, selv var hun en alminnelig 16-åring uten så mye som et gram maskara. Men med den jordnære jenta fra Drammen føk omsetningen på Chanel leppestift og neglelakk i været.

De pene jåledamene kunne ta seg ei bolle!

En annen venninne satt på sentralbordet på fabrikken hvor stefaren hennes var direktør.

Hun hadde fått streng beskjed om å kalle ham ved etternavn når hun var på jobb, det passet seg ikke å være dus med direktøren, selv ikke for hans stedatter.

Men min venninne glemte seg bort, og den verste episoden var da hun på callingen brøt inn i et viktig møte, hvor det ikke skulle forstyrres.

Hun ropte hans fornavn av full hals, med etterfølgende: «Det er telefon til deg!» Hvorpå hun fikk tilsvar av direktøren, med alle som deltok rundt hans bord som vitner: «Men faan, har jeg ikke sagt at jeg heter Knudsen!»