Nyheter

Selvstendige nøkkelbarn anno 1970-tallet

Vi hadde korte skoledager, stor frihet og et hav av tid. Og SFO var et begrep langt inn i framtida.

ELISABETH HELGELAND WOLD

Over hele landet er det i disse dager skolestart. Nå begynner et litt større alvor, med lekser, SFO og klassetimer. Vennskapsbånd skal knyttes, og kanskje vil de vare livet ut. Barna følger foreldrenes klokke, og står opp med dem. SFO før og etter skoletid gir de små full arbeidsdag, men det er de vel på sett og vis vant til fra barnehagen.

I 1973 var det annerledes. Vår arbeidsdag på 70-tallet var kort. Fritiden derimot, var lang. Og vi benyttet den godt. Skoledagen kunne starte så sent som klokka 11, dermed ble det ofte et par timer ledighet og hjemme alene før skolen startet. Av og til gikk jeg opp til bestevenninne Kristin – vi kunne jo hoppe litt strikk eller høre på kassettspiller. Og aller helst spille inn noen sketsjer eller hørespill, og så kunne vi fortsette etterpå. Hos Kristin fikk de alltid kakao om morgenen, og var jeg riktig heldig var det en liten skvett igjen.

Med ransel utenfor huset, med bror som fremdeles gikk i barnehagen.

Med ransel utenfor huset, med bror som fremdeles gikk i barnehagen. Foto: Privat

LES OGSÅ: Krabbefiske, badesko og prinsefødsel

På den tida var det faktisk vanlig at en del mødre var hjemmeværende, men ikke våre. Vi hadde nøkkel i snor rundt halsen og klarte oss stort sett selv.

Hilde kom av og til innom meg før skoletid, men da var vi litt eldre. Tirsdagskveldene gikk vi i en teatergruppe på skolen, og i den forbindelse hendte det vi øvde før skoletid. Vi hadde jo masse tid, og huset for oss selv. Det var Peer Gynt som skulle settes opp, og innsatsen var det kanskje så som så med. Av og til ble vi sendt hjem fra fellesøvingene av dramalæreren også, vi forstyrret visst. Men engasjerte var vi. Noen ganger syntes vi at vi var riktig så flinke, og følte at vi sto på en ekte scene, men som oftest var det veldig mye fnis og fjas. Og så var replikkene ganske flaue:

Den grønnkledde: «Vil du ha meg?»

Peer: «Så sant som jeg heter Peer. Så sant som du er en deilig kvinne.»

Vi hadde også lang fritid etter skoletid. Hvis vi hadde startet 8.30, sluttet vi kanskje så tidlig som 12, og da var det mye igjen av dagen. Vi startet lek og moro allerede på hjemveien, og fant på det som måtte falle oss inn, akkurat der og da. Leksene tok vi like godt med én gang – i en brøytekant eller under et tre på kirkegården, så var vi ferdige. Og pågangsmotet var betraktelig større der vi satt side ved side og løste matteoppgavene. Gruppearbeid var alltid morsommere enn å jobbe alene.

LES OGSÅ: Ut i vår hage anno 1960 og 70-tallet

De aller beste dagene var da vi kunne være med noen hjem. Jeg tror i den sammenheng at det ikke var spesielt morsomt å være med til undertegnede. Jeg hadde en til dels sur søster som røska ut ledningen til sitt stereoanlegg hvis jeg så mye som nærmet meg kjellerstua. Anlegget var hennes, kjøpt og betalt med egne penger. Så jeg kunne bare prøve meg!

Dessuten måtte jeg skrelle poteter – hver dag. Søsteren min gjorde det nemlig ikke, og broren min slapp også ganske lett unna husarbeid. Jeg tror aldri han har blitt spurt om å gjøre den minste ting for fellesskapet på hjemmebane i oppveksten. Men en grei venninne hjalp meg med potetskrelling, i alle fall én gang som jeg kan huske. Problemet var bare det at hun var keivhendt, så potetene ble rare og kantete. Det så ut som hun hadde spikka dem i stedet for å skrelle. «Skal du spikke pottitter i dag?» ble derfor spørsmålet siden.

Det var mye morsommere å være med hjem til andre. Hos henne som spikka poteter kunne vi bade i basseng, eller vi kledde ut den tålmodige katten. Jeg må legge til at vi elsket dyr. Og katten hennes ble nesten 20 år.

Her er vi, litt eldre i skolegården på Fjellheim. Annema, Pia, Kristin, Anja og jeg – og fremdeles gode venninner i 2020. Foto: Privat

Her er vi, litt eldre i skolegården på Fjellheim. Annema, Pia, Kristin, Anja og jeg – og fremdeles gode venninner i 2020. Foto: Privat

LES OGSÅ: Legger ned postkontoret: – Uakseptabelt at store grupper mister grunnleggende banktjenester

Og katter var det helt store. Hos en av de andre klassevenninnene hadde de flere. Vi fikk være med hjem fra dag én med nyfødte kattunger. De lå i en eske på kjøkkenet, og det var musestille rundt. Enda hun hadde en haug med søstre og brødre – alle var stille. Pus med unger rula kjøkkenet.

Til vanlig var det ganske mye lyd på min venninnes kjøkken, da alle hennes søsken også hadde med seg venner hjem etter skolen. Bordet ble dekket til sen lunsj, og var vi riktig heldige fikk vi også en plass. Vi fikk te av brune glasskopper og mens de store ungdommene snakket, hadde vi ørene på stilk – så innmari spennende!

Hjemme hos en annen venninne var det en mor som sto med forkle i døra og ønsket velkommen, vi fikk brødskiver ved kjøkkenbordet, og hun satt seg ned med oss for samtale. Jeg husker jeg syntes det var litt alvorlig, men også fint.

Hos en annen var det lekser som sto først. Min effektive venninne var veldig grundig og ryddig. Vi satt ved siden av hverandre ved hennes lille skatoll-skrivebord, og etter lekser var det lek – heldigvis. Vi skrev ned på små lapper de forskjellige lekene, og så trakk vi. På lappene kunne det for eksempel stå «leke kontor» eller «leke damer».

LES OGSÅ: Lukas Rotevatn (23) tar følelser seriøst: – Noe av det viktigste jeg har

Da vi begynte på videregående ble alt annerledes. Vi var ikke så opptatt av å være med hverandre hjem, naturlig nok. Vi var jo store. Men vi ble med hjem til hverandre likevel. I en fritime, som enten var bestemt av skolen eller av oss selv. Min klassekompis fra barndommen og jeg dro hjem til ham for å se film og å spise. Han diska opp med verden beste eggerøre og film på VHS. Han hadde leid skrekkfilmen «Carrie» fra 1976, som skulle vise seg å gi mer redsel enn godt var. Livredde krøka vi oss sammen i sofaen, skrekkfilmer var ikke noe for reddharer som oss. Og da vi plutselig kunne høre noen ute i gangen, var enden nær. Men det var ingen – heldigvis. Så lærte vi kanskje et par ting etter denne episoden. Ikke flere skrekkfilmer, og ikke mer skulking.

Vi lærte masse av vår uorganiserte fritid før og etter skoletid. Det eneste vi måtte huske på var å komme hjem til middag. Hvis jeg ikke spiste hos en venninne, da.

Mer fra Dagsavisen