Nå tennes tusen millioner julelys

På en kveldstur i desembers mørke skulle jeg til å runde en steinmur langs veien da det plutselig tok til å blinke i blått og rødt inne i tuhjahekken jeg passerte – var det et eller flere utrykningskjøretøy som sto der inne i hagen? Det vakte nesten samme, vonde følelse i alle fall. Jeg skvatt så jeg nesten holdt på å falle.

Men nei da, hekken var bare pyntet til førjulstiden, den. Og hvem kan bebreide at vi mennesker søker lys og varme i en mørk tid. Og spesielt i år, med pandemi og lite sosialt samvær. Klart vi må ha litt lys da.

Omtrent alle hager og hus er opplyst nå i tiden før jul, mer eller mindre smakfullt. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

LES OGSÅ: Drammens teater – scener fra et liv

Jeg hadde ikke før kommet meg etter det overveldende lysangrepet før det neste, og så neste, og sånn var det bortover hele veien. Noen steder var det mer farger og bling-bling enn andre. Men med få unntak var alle hus og hager, oppkjørsler, trær og hekker fylt med tusen julelys, for ikke å si millioner.

Intensjonen med lys i førjulstiden er at de skal gi oss glede, lys og varme. Og noen tar oppgaven mer seriøst enn andre, og tenker kanskje at de må ta et kollektivt ansvar med å lyse opp for nabolaget, ja kanskje for hele bydelen. Med et resultat som kan diskuteres.

Når man får assosiasjoner til tivoli og sirkus har kanskje overtenningen gått en smule for langt. Men tanken er nok god den, bevares.

I mine unge år hadde vi ett stearinlys på bordet og én adventskrans, med hvite lys, kanskje røde. Vi hadde ikke t-lys over alt, ikke kubbelys og ikke lykter. Vi hadde ikke staker i vinduet med elektrisk lys, og ikke en eneste lysende rød eller gul eller hvit pappstjerne fra IKEA var å se i noe vindu.

Det hendte vel at vi så den typiske «sjuarma» i et stuevindu her og der, men aldri i flere vinduer på samme hus, og heller ikke i andre varianter enn den typiske spisse.

Utebelysning var sjelden vare (det var forresten også Tuhja). Ytterst få hadde belysning i trærne ute. I tilfelle hang lysene på en passelig gran eller furu som man hadde i hagen. Aldri i hekker eller epletrær, ikke på husvegger og i takrenner, rundt vinduer eller på tørkestativ, og aldri i mange farger.

Utebelysning finnes på verandaer, takrenner og på tørkestativ - så ingen krok er mørk. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

LES OGSÅ: Julenisse til besvær

Men jeg husker én mann i nabolaget til en kamerat på Høybråten i unge år – han dekorerte hele huset med julelys, rundt vinduer og på taket og langs veggene, litt sånn som fortjener å komme på Norge Rundt, eller som med rettferdighet kan sammenlignes med huset til familien Griswold.

Men mannen i huset på Høybråten koblet til lysene bare på én dag i løpet av jula. Om det var for å vise hensyn til naboer eller fordi han fryktet høy strømregning, vet jeg ikke. Men det var stor stas og mange tilskuere i gata hans da dagen kom, og julehuset skulle kobles på.

En annen historie fra den gangen det ikke var helt stuerent med lysende stjerner og staker;

Datteren til noen bekjente av meg ønsket seg så inderlig en lysende stjerne i soveromsvinduet sitt. Det var jo ganske søtt, og foreldrene hadde ikke hjerte til å si nei, selv om de ikke kunne utstå julepynt ala slike stjerner. Og stjerna som valget falt på var kanskje den grelleste de hadde sett.

Men de bar over, og hang opp den glorete julestjerna i vinduet. Datteren var lykkelig.

Og hvert eneste år etter fikk den grusomt stygge stjerna plass i vinduet hennes.

Julestjerna er å finne i alle vinduer - her en blygere versjon enn mange av sine medstjerner. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

LES OGSÅ: En morfar i livet skulle alle ha

Gravlys er et eget kapittel i fortellingen om julelys. I dag har vi jo forholdsvis pene gravlys, (om man da ikke faller for fristelsen og kjøper de som er en halv meter lange, og som brenner i minst en uke).

Men den gangen for noen tiår siden, hadde vi kun stearinlys eller fakler. Det var liksom enten eller. Stearinlysene lyste så svakt og var så skjøre at man var heldig om de brant i fem minutter på en vindstille dag. Og det var sjelden helt vindstille. Og fem minutter holdt selvsagt ikke.

Faklene var til gjengjeld vulgære i sitt flammehav som surklet og sprakte mens det veltet svart røyk opp fra boksen, og det sprutet stearin på dem som var så uheldige å stå litt for nær. Faklene hadde liksom en haug med veker som skulle gjøre susen. Og det gjorde de bestemt. Mange har nok fått svidd av både bart og bryn i møte med opptenningen av de gamle fakkelboksene. Men på nyttårsaften gjorde de nytten.

Altså, verken stearinlys eller fakler fungerte optimalt på en kirkegård. Derfor fant søster og jeg ut at vi ville lage en patent som vi hadde sett i et blad. Oppfinnelsen besto i å skjære av den nederste biten av en melkekartong, kle den med aluminiumsfolie, og så sette stumper av stearinlys oppi der, tett i tett.

Vi tok turen til kirkegården, og på graven til besteforeldrene våre satt vi ned, med andakt og følelse, vår fine lykt i snøen.

Det brant fint og stille, og etter en liten stund gikk vi, oppover den lange alleen og videre ut mot porten. Men da vi snudde oss for å se utover kirkegården, fikk vi se masse røyk helt nederst i retning graven til våre besteforeldre – det var brann!

Vi løp tilbake og fikk kastet på snø og slukket melkekartongen med 12 stearinlys – som sto i full fyr. Det så ut som et krater rundt gravstøtten etterpå, så vi måtte spe på med hvit snø som vi danderte etter beste evne.

Skamfulle og betuttet gikk vi omsider slukøret ut fra kirkegården. Så fant vi årsaken til at brannvesenet NESTEN måtte slukke en brann på Strømsgodset kirkegård den dagen:

Vi hadde glemt å kle melkekartongen med aluminiumsfolie.

God jul!