Minnesmerket på Gamle kirkeplass

I dag er det ni år siden terroren rammet Norge. Etter terrorhendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya var det viktig å samle nasjonen, bevare dokumentasjon og minnes ofrene.

Av: Haavard Fond-Garathun / Drammen byarkiv

Arkivinstitusjoner som Riksarkivet, flere statsarkiver og kommunale arkiver, oppbevarer i dag minnemateriale, og det har blitt reist en rekke likeartede minnesmerker i de fleste kommunene der ofrene kom fra.

Enkelte kommuner, som Oslo og Trondheim, valgte å gå for egne løsninger, mens Drammen var siste kommune som takket ja til å få et felles lokalt minnesmerke. Minnesmerkene ble utformet av kunstneren Nico Widerberg, og ble donert av en anonym giver. I alt var det 53 kommuner som takket ja til et felles minnesmerke.

Minnesmerket i Drammen ble avduket 22. november 2012 av daværende ordfører Tore Opdal Hansen på Gamle Kirkeplass. Rundt 300 var til stede under avdukingen, som ble markert med korsang, taler og ett minutts stillhet for terrorofrene.

Les også: «Hatet og håpet»

Minnesmerket er laget i lys stein, nærmere bestemt Iddefjordgranitt. Dette er den samme steinen som er brukt til flere av skulpturene i Vigelandsparken, og for kunstnere skulle den lysegrå steinen stå som et symbol for «sorg med håp i seg».

I bautaene er det skåret ut silhuetter av menneskeskikkelser, og figurene skal representere menneskene som mangler. Steinen er preget med et dikt av Lars Saabye Christensen, og under tallene 2207 2011 står navnene til ofrene fra Drammen.

22. juli gjorde noe med oss alle. Over hele landet samlet folk seg for å vise hverandre støtte og kjærlighet, og gatene ble fylt med blomster og lys for å verne om demokratiet. I Drammen samlet et tilsynelatende evigvarende opptog seg på Bragernes torg. I dag er mange av minnene bevart av Byarkivet. Skriftlige minner som kort, dikt og minneprotokoller, men også tegninger, små gjenstander og bamser har blitt tatt vare på for ettertiden.

Arkiv handler om mer enn kulturhistorie. Ved å ta vare på dokumentasjon fra nåtid og fortid, kan ettertiden bygge på våre erfaringer. Dokumentasjonen beviser hva som har skjedd, og offentlige arkiver er til for rettssikkerhet, etterrettelighet og demokrati.

Det blir sagt at de som ikke husker fortiden, er dømt til å gjenta den. Offentlige arkiver er til for å ivareta enkeltpersoners og gruppers behov for å kjenne sin egen historie og kultur. Arkiver kan brukes til å forstå samtid og fortid, og til å bevare og videreutvikle Norge som rettsstat og demokrati.

Les også: Vår kollektive sorg må føles hvert år