Julenisse til besvær

Denne byhistorien ble første gang publisert i 2016. Vi løfter den nå, til glede for nye lesere.

JAAAAA, svarer alle de snille barna med forventning og glede i øynene. Men noen av barna ser ned i gulvet og løper bort til nærmeste fang. Det spiller ingen rolle om de har vært snille, og julegavene kan gjerne vente til neste år, her er det bare å komme seg unna den skumle mannen i røde klær. Eller er det egentlig en mann?

Jula i tidlig barndom var ingen selvsagt fryd og «så glad er vi, så glad er vi», for undertegnede, i alle fall når det kom til til julenissen – jeg var livredd! Det var ikke så lett å slippe unna heller, nissen dukket opp alle steder; i barnehagen, på juletrefester, og til og med på bursdagene til de som kunne feire i desember og i januar.

Undertegnede har søkt tilflukt på fanget til onkel, mens den skumle nissen med den ekle masken er på besøk. Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: Julegleder fra gamle dager

Av og til ønsket jeg at alle barna på juletrefesten eller barnehageavslutningen hadde vært slemme hele året, så hadde han kanskje snudd i døra. Men det fantes ikke nåde, julenissen trua seg inn overalt, med vedsekken full av godteposer.

Alle måtte stå i kø for å få, det nyttet ikke be venninnen om å ta med to poser – personlig overrekkelse, eller ingenting! Og for en som var over middels glad i godteri, var det bare å stille seg opp, dog med veldig blandede følelser.

Dere husker kanskje 70-talls juleposene? De med harde mandariner og tørre rosiner, en rød Hasla og en blå Riegel, og hvis man var riktig heldig kunne man kanskje finne en eske Kolibri-drops på bunnen, under alle mandarinene.

Masken er byttet ut med en litt snillere, og jeg tør å gå nærmere. Hvem kan det være tro, som egentlig er nissen? Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: En morfar i livet skulle alle ha

Det skumleste med nissen var masken. Den ekle, stive ansiktskamufleringen som i beste fall så ut som en 1000 år gammel mumie, med skjeve hull boret ut til øyne, så nissen skulle se. Det var sikkert flere typer masker på 60- og 70-talls markedet, men det var denne ene som var aller, aller verst, og som var de fleste nissers favoritt.

Vi hadde også en i mitt barndomshjem, som hadde sin faste plass på en av de øverste hyllene i kjellerboden. Hele året lå den der, og bare ventet til den kunne komme ut i desember for å skremme noen, men den var heldigvis knapt i bruk. Jeg kunne ikke se den ordentlig der oppe på hylla, men jeg skimtet den røde lua som liksom hang på. Og jeg visste jo hvordan den så ut!

I hard konkurranse om å skremme meg mest, tror jeg faktisk julenissemaska vant over edderkoppene i vår kjeller.

At jeg var redd for julenissen kunne arte seg nokså trøblete i en ellers hyggelig høytid, så mamma fikk en lys idé om at jeg kanskje burde få en slags tilvenning til julenissen. Hvis hun kledde seg ut som julenisse, kanskje?

Og det var akkurat dét hun gjorde. En kveld litt utpå vinteren, sent 60-tall, tok hun på seg rød slåbrok, vattdotter til skjegg og kamuflasje, rød lue og et putevar som sekk, med tre twist oppi. Hun skulle ringe på og jeg skulle forhåpentlig ikke bli så redd. Det hadde jeg kanskje ikke blitt heller, om planen hadde gått etter hennes hode.

Det var bare det at pappa låste døra innenfra! Så der sto julenisse-mamma på trappa. Det kom en dame forbi, og kanskje hun satt opp farten når hun fikk se julenissen, som atpå til nikket og hilste på den forbipasserende.

Da min humoristiske far omsider låste opp, var antakelig ikke julenissen i humør til å spørre etter snille barn, men vi har ledd mye av denne historien i ettertid – alle sammen.

Julaften på Toppenhaug hos farmor og farafar. Julenissen kom alltid. Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: Bibliotekene som forsvant

Nissen på julaften var kanskje den aller verste av alle nisser. Da var vi ikke så mange, og det var ikke så lett å stikke seg vekk, men jeg søkte tilflukt likevel. På mammas fang, hun var jo den som forsto aller best, eller på tante eller onkels fang, pappa var jo alltid fotograf, det viktigste var at det var et fang.

I minuttene før vi kom så langt hersket en hektisk, hemmelig stemning. Jeg husker godt hvor rart det var at min farmor bestandig skulle gå over til naboen, en liten stund etter at ribbe og medister var fortært. Kunne hun ikke vente til dagen etter i det minste, Nilsens ville vel ikke forstyrres av uventet besøk på selveste julekvelden?

Fnis, fnis, ut av døren forsvant hun. Og da hun kom tilbake hadde hun jo gått glipp av hele nissebesøket, like forbasket hvert eneste år det der. Da jeg endelig en julaften forsto to pluss to, skulle hun plutselig ikke til Nilsens, og jeg trodde at jeg endelig kunne slappe av for flere nissestreker.

Men sannelig ringte det på døren også denne kvelden, selv om min farmor var i sivil.

Det var denne masken som var skumlest. Her er det min søster som modig tar i mort gaver. Foto: A.A. Helgeland

I alle dager, hvem er det da som har kledd seg ut? Jeg hadde jo nå forstått at jeg var blitt lurt i alle år, av voksne som trodde at alle barn skulle like julenissen og bli kjempeglade. Men det de egentlig gjorde var å skremme en del av oss på den fineste dagen i året. Nå kunne alt bare bli bedre.

Nissen denne kvelden var gamle tante Sigrid, jeg kjente henne igjen på armbåndet. Og når det var så lett å gjennomskue at nissen bare var en utkledd person, som jeg atpå til kjente så godt og var glad i, angret jeg liksom på at jeg hadde latt meg lure i årene før. Min redsel for julenissen mildnet med tante Sigrid.

I mitt voksen-hjem har det aldri kommet julenisser over dørterskelen eller ned pipeløpet. Det har ikke engang vært et tema, nisser er utelukket. Vi pynter ikke med nisser heller. Ok, tre nisser får lov til å komme ned fra loftet rett før jul. De er snille alle sammen.

Jeg har spurt døtrene våre om de noen gang savnet julenisse da de var små, og når de svarer et unisont «nei», så har jeg vel heller ikke frarøvet dem denne eventuelle magien som så mange forherliger.

Men i barnehagen til jentene våre, var min bedre halvdel julenisse på juletrefesten et år. Han hadde kledd seg ut etter alle kunstens regler, med rødt antrekk, hvitt skjegg og hvite bandystrømper. Da han entret salen på Lassebakken, hvisket fireåringen til meg:

– Er den julenissen der pappa? Og jeg hvisket tilbake:

– JA!