En morfar i livet skulle alle ha

Han var gammel, vår morfar. Men likevel moderne og til stede. Han reddet hester og var opptatt av kunst. Og han hadde PP-pastiller på nattbordet.

Da min morfar ble født på Eiker i 1889 var det nok ingen som tenkte seg en tilværelse utenom jordbruket for pjokken i vogga.

I mange generasjoner bakover var det slektas virke, og alle hans brødre ble bønder som sine forfedre. Og jentene giftet seg inn i andre bondefamilier.

For min morfar ble det ikke sånn. Han var yngst i den store søskenflokken, og da faren døde i 1900 hadde alle hans søsken fått en gård.

Min morfars farsarv var 2000 kroner – en anstendig sum den gangen.

Vi var ofte på besøk hos mormor og morfar på Gulskogen. De bodde i verdens hyggeligste hus, med have helt ned til elven. Der vokste frukttrær og bærbusker og det fantes til og med en deilig kjøkkenhage med poteter, sukkererter og gule bønner.

Sjefen i åkeren var selvfølgelig min morfar. Han elsket å grave i jorda, kanskje fôr tankene hans tilbake til bygda, gården og barndommen for så mange år siden.

Morfar og søster på fjellet, ulastelig antrukket. Her likte han seg aller best.

Min søster med vår gamle morfar på slutten 60-tallet. Godt med en hånd å holde i når en møter kuer på veien. Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: Bibliotekene som forsvant

I slektsboka er det skrevet ned episoder fra begynnelsen av 1890-tallet, da min morfar var liten gutt, her er en:

Det var gamle bestefar Eknes som kom gående oppover jordet med knortekjeppen sin. Han hadde rodd over elva fra sin gård, nå skulle han besøke sin datter. Fra vinduet så datteren, min morfars mor, sin morske far komme gåene. «Der kommer bestefar Eknes, gjem stolene!» sa hun til ungeflokken.

Og da bestefar Eknes kom inn døra sa han fornøyd til sin datter: «Jeg ser du holder god bordskikk, Helene».

Alle barna sto og spiste. Historien forteller også at de fikk sitte etter at bestefaren hadde gått. God bordskikk var altså at barn skulle stå og spise.

 

Min morfar var 16 år da Norge løsrev seg sin svenske union, og kanskje var han med på jubelen fra norsk hold i sakens anledning. Eller kanskje han hadde helt andre tanker om den slags, at de ikke brydde seg så mye om union eller ikke der oppe på Eikerbygdene.

 

Da første verdenskrig brøt ut var han 25, og hadde for lengst flyttet til hovedstaden og tatt utdanning innen økonomi og handel. Mens alle hans søsken ble værende på gårdene sine, var min morfar i Christiania, han ble opptatt av byliv, kunst og kultur.

Utenfor Nationalgalleriet satt maleren Edvard Munch og solgte sine bilder, og min morfar sa han hadde kjøpt et bilde. Den stakkars Munch hadde det visst ikke så lett, så min morfar gjorde ham nok en tjeneste.

Vi har ofte lurt på denne historien, men Munch solgte faktisk sine bilder på denne måten, etter den vanskelige  Københavntiden. Og bildet hang på mine besteforeldres vegg.

 

Han var en ekte landkrabbe, morfaren vår, han likte seg best med fast grunn under de svære føttene sine. Hytta ved sjøen ble bygget for kone og barn, som til gjengjeld elsket sjøen med strandliv og lange bad i saltvann. Selv kunne han ikke engang svømme. Men det plaget ham aldri. Han ville nok aller helst være på fjellet. Der var han i sitt ess.

 

Da bonden på nabostølen fikk problemer med hesten, var det min morfar som måtte hentes. Bonden var fortvilet, «mærra hadde eti fintøpp» og fått magebesvær.

Morfar gav hesten en real dram og ba stølsfolket leie henne rundt på tunet til hun ble bra. Det måtte altså en bondesønn fra Eiker til for å hjelpe en halling med hesten.

Det kan nok kanskje forklares med at min morfar alltid hadde en akevittflaske på lur, mens hallingene på stølen hadde satt den igjen i bygda. Om de i det hele tatt hadde noen.

Min morfar var sin daglige tur på kontoret helt til han var mange og åtti. Og det var stor stas om vi barna fikk gå ned på fabrikken og hente ham hjem til formiddagsmat.

Vi stormet inn i den gamle, røde kontorbygningen, og hilste hyggelig på den blide damen på forværelset, så bar det inn på morfars kontor. Han hadde et stort skrivebord og i hjørnet sto en vakker veggklokke. På veggen hang det flere malerier, jeg syntes det fineste var portrettet av ham selv.

Så var det på med hatten og frakken, og så gikk vi hjem den korte veien gjennom bruket, med alle de store fabrikkbygningene og hallene, så under taket ved rampa, bortover grusveien og inn porten nederst i hagen, og inn til mormor som ventet med smørbrød og kaffe.

Morfar og meg, han følger spent med på hva jeg viser ham.

Morfar følger nøye med på sitt barnebarn. Jeg viser ham kanskje en skatt? Foto: A.A. Helgeland

LES OGSÅ: Husene som forsvant

Vi var ofte på søndagsmiddag på Gulskogen, og etter middagen måtte min morfar hvile. Da gikk han opp i andre etasje og la seg i sengen. Det var en litt kjedelig time kan jeg huske. Vi barna måtte ikke bråke, altså vi kunne ikke skli i trappa eller kle oss ut, eller leke noe som medførte lyd.

Det var tid for å tegne eller spille kort, kanskje. Men det var egentlig helt greit, fordi vi visste at etter en time fikk vi gå opp å vekke vår morfar.

 

«Kan vi gå opp nå?» maste vi på mormor. «Nei, dere må vente litt til» svarte hun. Og da hun omsider sa «Nå», styrtet vi opp trappa og inn på rommet til vår gamle morfar, alle ungene opp i senga.

Én times fred og ro var med et brak avbrutt av elleville, glade barnebarn.

Men morfaren vår bare smilte, hadde nok våknet allerede da han hørte bulder og brak opp trappa.

På nattbordet hadde han PP-pastiller som vi syntes var kjempegodt.Morfar delte ut – én til hver som vi selv tok ut av esken som han liksom helte litt på, så vi lett kunne ta.

 

Med tanke på at han var en gammel mann, var han ganske moderne. Og da min mor ønsket å ta etterutdanning på tidlig 1970-tall, var han, sammen med min far, blant de eneste som støttet henne.

 

Det er nesten ubegripelig at en person så nær som min egen morfar ble født for så lenge siden. Det var vanlig at man kjente folk født på 1700-tallet, den gangen for 131 år siden, vel og merke hvis de ble urgamle, men likevel.

Perspektivet på alder, på historien og på vår egen tid blir undrende refleksjoner og spennende tankespinn.

Plutselig blir århundrene kortere, gamledager nærmere og generasjonene tettere.

LES OGSÅ: Torsdag- og lørdagsjobb på 1980-tallet