En gren av min farsslekt kan oppvise drammensere i minst ti generasjoner bakover. Og denne historien handler om den midterste – min tippoldemor Marie (1854-1930). Og om Drammen på midten av 1800-tallet.
Jeg skrev litt om henne i min forrige byhistorie også, om da hun og familien bodde på adresse Grønland. Denne gangen er det Neperudjordet som er hovedsete. Tiden hun levde i, og byens utvikling for 150 år siden er vel verdt å fortelle litt mer om.
Min hovedperson aner ikke at om 150 år, så skal tippoldebarnet hennes gjøre henne til en slags hovedperson i en avisartikkel. Hadde hun likt det, mon tro?
Jeg tipper hun hadde vært en ganske moderne kvinne om hun hadde levd i vår tid. Og så hadde hun sikkert ment at om jeg kunne bruke henne til noe, «så vær så god, det er i orden», det tror jeg hun ville sagt. Og så hadde hun kanskje smilt litt. Hun hadde ikke laget noe nummer ut av seg selv, men hun hadde stilt opp. Det er jeg ganske sikker på.
Men la oss ta det fra begynnelsen.
Birthe Marie Olausdatter Neperud ble født 17. januar 1854, med to eldre søsken, Johannes og Marianne. Mor Karen og far Olaus slo seg ned på et beskjedent jordstykke i Bragernesåsen i 1849. Husmannsplassen, som siden har fått navnet Neperud, lå under Hotvet.
[ Byhistorie: Gamle Strømsø og Grønland ]
Dette stedet er kjent for de fleste drammensere. Hvis man i dag går et stykke opp i bakken på venstre side, finner man en liten plakett på et furutre hvor det står at Neperudjordet var husmannsplass fra 1745, men da het stedet neppe Neperud. Det var nemlig Maries slekt som hadde tatt med seg Neperud-navnet fra gården de kom fra på Gulskogen, omtrent der kinoen mange år etter skulle komme til å ligge, og som nå for lengst er borte.
Kanskje Karen og Johannes flyttet opp til plassen i Bragernesåsen rett etter at de var nygift? De ble viet 14. oktober 1849 i gamle Bragernes kirke. Dette kan stemme godt med de såkalte flyttedagene for husmenn på den tiden. Flyttedagene var 14. april og nettopp 14. oktober. I tilfelle kanskje de gikk strake veien opp til Neperudjordet og sitt nye hjem, etter salmesang og velsignelse. Eller kanskje de hadde en hest og en vogn for anledningen? Men da skulle hesten få slite, det var bratt oppover den gangen også, og veiene var sikkert vanskelig å komme fram på. Det beste var nok å ta beina fatt.
Maries far, Olaus, står oppført i kirkebøkene som bjelkehogger da han ble gift med Karen, og som husmann for Hotvet leide han sannsynligvis jorda og hustomten og betalte gårdbrukeren med pliktarbeid og annen jobb, kontanter eller matvarer, som her sikkert var korn eller grønnsaker.
Jeg vet ikke detaljer rundt avtalen som Olaus Neperud hadde med Hotvet, men ved folketellinger og i kirkeboka står han oppført som bjelkehogger, ikke husmann. Familien bodde i alle fall på Neperudjordet i omtrent 20 år, fra 1850 til 1871, da Olaus døde av tarmslyng. 30 år etter, når Karen dør, står han oppført som gårdbruker.
[ Byhistorie: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene? ]
Min tippoldemor Marie og hennes to søsken vokste altså opp der oppe under Bragernesåsen, de hadde kanskje beitedyr og noen høns, og de dyrket helt sikkert grønnsaker og korn i skråningen.
Fremdeles kan man finne frukttrær der oppe, og det er rart å tenke på at Marie og hennes søsken kanskje høstet og spiste av de samme trærne. På mine turer i Hamborgstrømskogen vår og høst, går tankene tilbake over 160 år, og det er underlig å tenke at min tippoldemor vokste opp der oppe, og som min far og farmor så ofte fortalte om. At hun kanskje gikk i den samme skogen som jeg, satt seg ned ved den samme bekken, den som renner fra Landfalltjern, eller er det Svarttjern? Det er ikke sikkert hun hadde så mye fritid, de måtte nok hjelpe til med våronna, slåttonna og skuronna og sikkert også gjøre annen nytte for seg. Men jeg tror de hadde en fin barndom likevel.
Marie har fortalt sin datterdatter, som er min farmor, fra sin barndom på Neperudjordet. Om hvordan de sto på ski nedover til kirken, gamle Bragernes kirke som lå på Gamle kirkeplass. Moren sto og fulgte med på de tre barna sine, og kunne se langt der nede, at de skrenset opp foran kirken før de gikk inn på søndagsskole.
Og når jeg nevner den gamle kirken så kommer vi ikke utenom den store bybrannen på Bragernes 12. og 13. juli 1866. Det må ha vært et forferdelig skue der oppe fra Neperudjordet – de må ha hatt panoramautsikt til det voldsomme infernoet som utspilte seg bare noen få hundre meter unna.
[ Byhistorie: Ut på tur – (nesten) aldri sur ]
Vi kan bare forestille oss hvordan det kan ha vært å være vitne til at byen som man er så glad i går opp i røyk. De tenkte sikkert på kirken sin, hvor de alle var døpt, og snart skulle konfirmeres. Foreldrene Karen og Olaus hadde også blitt konfirmert der, mor Karen den 3. oktober 1841, og far Olaus 26. april 1829. Gamle Bragernes var deres kirke, gjennom flere generasjoner og markeringer av livets forgjengelighet – nå sto den i lys lye, antakelig mens de så på.
Aldri mer skulle mor Karen stå å se på at barna skrenset opp foran kirken, men det var et minne hun heldigvis hegnet godt om, og som har blitt fortalt i flere generasjoner nedover. Hun skulle bare visst.
Marie og familien hadde sikkert sett den nyoppførte tårnbygningen som skulle huse den nye hovedbrannstasjonen, og lurte kanskje å om den hadde klart seg i flammene. Det hadde den heldigvis. De hadde forresten sikkert fått sjokk om de hadde visst at den igjen sto i fare, 100 år etter. Den gangen politikerne på 1970-tallet ville rive tårnbygningen til fordel for ny bebyggelse. Heldigvis overlevde den gamle brannstasjonen også denne nestenulykken.
Tendenser til forandring av byen hadde vært å spore allerede før bybrannen i 1866, som den allerede nevnte nye brannstasjonen i teglstein, som hadde stått ferdig ett år før bybrannen og den store murte oppdragelsesanstalten som skipsreder Erik Børresen bekostet, og som i dag huser Børresen skole. Drammen var ellers kjent som den tette trebyen, med rekker av tømmerhus langs smale, buktende gateløp, før bybrannen altså gjorde det mulig med en helt ny struktur for byplanlegging.
Det må ha vært underlig å se byen sin forandre seg så mye.
I årene etter brannen ble byen nemlig radikalt endret. Det ble laget et skjema som i fremtiden skulle gi en moderne by med gedigne murhus, etter forbilde av europeiske storbyer som Berlin, München, Wien og ikke minst Paris. Brede bulevarder, rette gateløp, høye murgårder, store parker og staselige offentlige bygninger var et mål å strekke seg mot i borgerskapets store hundreår.
Lurer på hva familien på Neperudjordet tenkte om dette? Eller kanskje de ikke brydde seg noe særlig om hva byens høye herrer bestemte. De var nok uansett travelt opptatt med matauk for høsten og vinteren, som bare lå noen få måneder unna.
Da var det om å gjøre at maten de skulle leve av var sanket, konservert og oppbevart på best mulig måte, og at det skulle være nok til de skrinne siste vintermånedene og tidlig vår i 1867. De visste at ettervinter betydde sultne mager for både folk og dyr, og da var det sikkert en tilfredsstillende tanke på sensommeren, at «nå var alt i hus, denne sommeren har gitt oss gode avlinger».
Maries far Olaus Neperud, døde i september 1871 og ble gravlagt fra den splitter nye, høyreiste Bragernes kirke. Begravelsen fant sted fredag 6. oktober 1871, under tre måneder etter innvielsen. Det kan ikke ha vært så veldig mange før ham som fikk sin gravferd fra kirken som i 2021 feiret sitt 150 års jubileum.
[ Byhistorie: 100 år med vinterferie på Tollefsbu ]
Datter Marie hadde nok lært hva et realt stykke arbeid var, fra oppveksten på Neperud. Og hun skulle vise seg å fortsette å være en djerv og driftig kvinne.
I 1890, da hun var 36 år og småbarnsmor, startet hun opp sin egen kolonialforretning, i Øvre Storgate 130. Etter henne overtok en av døtrene og så et barnebarn. Butikken levde helt til 1970-tallet.
Marie levde sine siste år sammen med datter og datterdatter, altså min farmor, og hun fulgte engasjert med på den unge jentas skolegang og vennekrets. Hun var nok opptatt av hvem som skulle bli datterdatterens utkårede, og da han så en dag sto på trappen, lot hun seg ikke uten videre imponere. Den unge mannen var sønnen til grosserer Helgeland, men det tror jeg ikke hun brydde seg det spor om, kanskje heller tvert imot. Hun var kjent for å være bestemt, ja kanskje litt brysk. Og etter at den unge beileren hadde gått ut porten, ventet min farmor spent på «dommen», hva ville bestemor Marie si?
Og hun sa: «Han hadde ikke pussa hælkappane!»
Kilde: norgeshistorie.no, Drammen byleksikon