Byhistorie: Gamle Strømsø og Grønland

Tenk deg Drammen for 110 år siden. Grønland med småhusbebyggelse nederst, og store fabrikker oppover langs elva, med høye piper og papirproduksjon.

Dagens bilde er et ganske annet – ingen av husrekkene med 17- og 1800-talls bebyggelse står igjen, men noe av industrihistorien kan spores, det gamle fyrhuset ved Forenede Papirfabrikker (Union), med sitt karakteristiske tårn og tilhørende skorstein, har blitt restaurert og omgjort til kontorer som vi vet. Papirbredden, med bibliotek og universitet fremstår i dag nytt, moderne og innovativt.

De fleste av fabrikkbygningene ble reist på begynnelsen av 1900-tallet, men de små husene som en gang var karakteristisk for Grønland, hadde en langt eldre historie.

Flere bydeler og områder i Drammen sentrum er nesten ikke til å kjenne igjen fra slik bebyggelsen sto i tidligere tider. Fotografiet her er tatt fra et fly, og viser Strømsø torg før andre verdenskrig. Jo da, vi kjenner oss igjen, takket være noen store bygninger som heldigvis har fått stå gjennom alle år.

Vi ser bruenden, togsporene og stasjonsbygningen, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull og oppført i italiensk nyrenessanse i 1866. I 1894 ble bygningen forlenget med endefløyer, og i 1926 ble det bygget til en etasje.

Vi ser Norges Bank-bygget, oppført i 1840–42 av byggmester H.C. Malling etter hans egne tegninger, og det er ganske åpenbart at Malling også godt kunne vært en utmerket arkitekt. Bygningen ble omsider fredet, men først i 1977.

Videre ser vi gamle Central hotell, som ble innviet 19. desember 1877. Hotellet var i begynnelsen et fireetasjes kompleks og kunne huse 60 gjester fordelt på 42 værelser. Det hadde store selskapslokaler med festsal, bilpark, garasjer og en bensinstasjon.

Som en kuriositet kan det nevnes at det var på Central hotell at byens første støvsugere ble tatt i bruk – det skapte kanskje både misunnelse og begeistring blant husmødre og tjenestepiker anno 1907?

[ Byhistorie: Husker du Torvhallen og alle kjellerbutikkene? ]

Helt i forgrunnen skimter vi taket på den gamle Latinskolen, tegnet av arkitekt Hanstein (1820-1862), i senklassisistisk stil, og som har flere likhetstrekk med universitetet i Christiania. Hanstein var også tømmermester og tegnelærer og laget også flere monumentale hus i trearkitektur blant annet; Niels Baches Fløia, Konnerud kirke, Svelvik kirke og ombyggingen av Nedre Eiker kirke. Han har antakelig også hatt en finger med i spillet da Niels Kiær gjennomførte det tredje byggetrinnet på Frydenhaug gård i 1847-48, han var ganske sannsynlig arkitekten bak det flotte anlegget.

Heldigvis er disse fire bygningene som omkranser Strømsø torg godt bevart, mens andre bygninger i bydelen for lengst er jevnet med jorden. Gater har blitt borte, og nye har dukket opp gjennom årenes løp.

En av de gatene som fremdeles finnes er Grønland, som strekker seg fra Strømsø torg og oppover langs elva mot Sundhaugen. Men bygningsmassene langs gaten er en helt annen enn opprinnelig.

[ Byhistorie: Husker du alle skøytebanene? ]

I et av disse gamle, små husene bodde mine tippoldeforeldre i en periode mellom 1910 og 1920. Adressen var Grønland 7, omtrent der parkeringsplassen til Lothe ligger nå. De tre husene som utgjorde Grønland 5,7 og 9 brant på slutten av 60-tallet, og det som sto tilbake ble revet. Men jeg har likevel levende og klare minner fra det lille huset, takket være min kjære farmor, som var førstehåndskilde til liv og død fra sine barneår på besøk hos sin mormor og morfar på Strømsø. Selv var hun født litt lenger opp på Strømsø, i Selmers gate, men hun var ofte på overnattingsbesøk hos sin kjære bestemor Marie.

På midten av 90-tallet skrev jeg ned en del av det min farmor fortalte fra sin barndom. Jeg lar henne her fortelle:

«Jeg husker godt besøkene hos bestemor og bestefar, spesielt bestemor hadde jeg et nært forhold til. Det var også henne som levde lengst av de to. Jeg husker så vidt bestefar Knud. Han fikk lungebetennelse og døde etter kort tid. Han hadde vært tømmerfløter på Drammenselva og anla et kraftig skjegg, sikkert for å skjerme seg mot kulda. Dessuten var han plaget med halsbyll, og da lunet det nok litt. Da han døde var jeg fem år, men jeg kan huske at han ble lagt ute i bryggerhuset i gårdsrommet, dette var midt på sommeren og det var varmt, men i bryggerhuset var det svalt. Så kom det svarte hester med svart vogn og hentet ham. Det var ganske skummelt, og stemningen var uhyggelig. Det husker jeg godt.»

Min farmor fortalte så levende, hun erindret stemninger og detaljer godt. Det er nesten som jeg har opplevd alt dette selv, eller sett det på film. Det er som om jeg hører hestehovene på brusteinene, og hjulene som bråker når hestevognen med min salige tippoldefar Knud ruller av sted fra Grønland for aller siste gang.

[ Byhistorie: Slalåmstjerner og NM i Haukåsløypa ]

Det var mye mer farmor kunne huske fra sin bestemors hjem, og som hun med glede fortalte, blant annet om da tanten kom hjem etter flere år i Amerika. Min lille farmor på fire år kunne ikke huske tanten, siden hun hadde vært så liten da hun dro. Tanten, Sigrid, hadde tatt farvel med familien og dratt fra Drammen under første verdenskrig. Hun hadde vært i begynnelsen 20-årene da hun reiste den lange veien over Nord-Atlanteren til Amerika, et par år etter at Titanic hadde gått ned på nesten samme rute.

Jeg siterer igjen fra mine nedskrevne memoarer, hvor farmor forteller:

«Da tante Sigrid kom hjem skulle hun naturligvis sove i den store sengen ved bestemors side, men da ble jeg lei meg og litt sjalu. Jeg var jo vant til å ha bestemor helt for meg selv, og det var liksom min plass».

Hun kunne også fortelle om hva bestemor Marie hadde fortalt fra sin barndom på Neperudjordet. De hadde stått på ski alle bakkene nedover til Bragernes kirke, altså gamle Bragernes, den som gikk med i bybrannen i 1866. Og da de skrenset opp foran inngangen kunne mor Karen (min tipp-tipp-oldemor), stå og følge med fra husmannsplassen på Neperudjordet. Bragernesåsen var jo ganske naken på midten av 1800-tallet, så utsikten var god.

Jeg tenker ofte på min farmors erindringer, og det slår meg at jeg på mange måter kommer veldig nær mine forfedre- og kvinner, og at det spenner nærmere 170 år i tidsrom. Min farmor snakket med sin bestemor som var født helt tilbake i 1854, bare noen få tiår etter den franske revolusjon. Og så har min farmor snakket med meg. Og så kan jeg en vakker dag kanskje fortelle til mine barnebarn. Og sånn fortsetter det.

Vi må aldri slutte å fortelle om tidligere tider, om husene som ikke lenger finnes og om menneskene som levde før oss, og om slektens gang.

Kilde: Drammen Byleksikon