Byhistorie

Byhistorie: Husker du alle skøytebanene?

Skøyter og Drammen hører sammen, enten det var baner eller tjern som var underlag for meiene våre. Og alle gikk på skøyter, både barn og voksne.

Byhistorie på skøytebanen

Vi hadde en haug med skøytebaner i Drammen på 60, 70 og 80-tallet. Brakerøyabanen, Ørenbanen, Berskau, Gulskogen, Waagardsløkka, Marienlyst og så videre. Og noen av dem lever fremdeles i beste velgående. Mine steder i unge år var Kjappen og Brakerøya.

Kjappen var en veldig liten skøytebane, men den gledet ungene på Toppenhaug i generasjoner. Og jeg husker fra barnehagen på Løkkebergene at det var full jubel da vi så den grønne lastebilen kom kjørende:

«Nå kommer vanne-bilen!» ropte vi, og da var det ikke mange dagene før banen var islagt og vi kunne finne fram tre-meiene. Men det gjaldt å være tålmodig, ingen fikk gå på banen i sørpe. Vi måtte pent vente til vannet hadde frosset skikkelig.

Skøyter var jo en stor sport i Norge, både bandy og lengdeløp. Mange av mine kamerater i oppveksten spilte bandy på vinterstid, like ofte som fotball om sommeren. Men det var ingen i min vennegjeng som gikk lengdeløp, som til gjengjeld samlet horder rundt statskanalen lørdager og søndager i januar, februar og mars. Hvem husker vel ikke mesterskapene fra Bislett i sol og kulde? Vi ønsket at vi selv var publikum som sto på tribunene – på «store stå» sto de som sild i tønne med toddy og buljong. Vi så NM, EM og VM, og ikke minst OL på TV. Og vi heiet fram de fire «S»-ene i norsk skøytesport: Stensen, Storholt, Sjøbrend og Stenshjemmet. Det var den gangen all skøytesport foregikk utendørs – uansett vær og føreforhold.

Byhistorie på skøyter i drammen

Vi var ofte på skøytetur i min familie. Aller helst dro vi på Ormtjern på Konnerud eller på Kloptjern. Ormtjern var det vannet som først frøs. Det hendt vi også gikk på banen nedenfor gamle Bragernes skole, vi var ofte flere familier på banen eller på vannene. Mamma hadde bakt boller og laget kakao, fast følge på kalde vinterdager, og det ble kø med kakaotørste og bollesultne unger foran henne.

Alle gikk på skøyter; små barn, litt større barn og de voksne. Og hvis noen var for små, ble de trillet i vogna på isen av en mor eller far på skøyter – da gikk det unna. Mennene hadde hockeyskøyter og damene hadde kunstløpsskøyter. Pappa hadde nok med å fotografere, tror jeg, men gikk også på skøyter. Han hadde både hockey- og lengdeløpsskøyter, og på Waagaardsløkka passet det nok best med hockeyskøyter.

Hvis turen derimot gikk til Kloptjern, tok han med lengdeløperne, og viste fram gamle kunster. Det buldret og braket i isen på Kloptjern når han kom fykende – for en fart! Han var den eneste av fedrene som gikk på lengdeløpsskøyter. I unge år hadde han hadde gått aktivt, med selveste Finn Hodt som trener, en av Norges beste sprintere på 50-tallet. Pappa kjente dessuten Sten Stensen og mange av de store gutta, så her snakker vi. Jeg var superstolt.

Byhistorie skøytebanen i drammen

Etter tre-meier ble det små, hvite danseskøyter med pelskant og deretter kunstløpsskøyter, med pigger i front. Det var om å gjøre å ha mange pigger, jeg tror det var seks eller sju som var vanlig. Plastbeskyttere skulle skjerme meiene fra å bli sløve, jeg husker vi gjerne hadde en beskytter i hver hånd når vi var ute på isen. Som en slags balansestøtte, kanskje? Eller var det bare kult å gå sånn å vifte med plast-beskytterne? Vi hadde hvit fuskepels med glidelås utenpå skøytene, de hadde til hensikt å verne mot kulde, men var nok mer pynt enn effektive. Stivfrosne tær fikk vi uansett etter et par timer på isen.

Vi kunne surre rundt i timevis på Kjappen. Det beste var på kveldstid, for da hadde vi banen for oss selv. Lyset var dunkelt, jeg tror ikke det var annet enn noen få lysstolper med relativ svak belysning, og litt gjenskinn fra gatelysene i Lammers gate. Men det gjorde ingenting. Vi lekte skøyteprinsesser på isen, gikk baklengs og klarte små piruetter, i alle fall greide vi en skrens eller to.

Fra stuevinduet vårt i Toppenhaugveien kunne vi se ned på flombelyste Brakerøyabanen. Der var det stadig bandykamper, banen var stor og fin med speilblank is, og med skrekkblandet fryd gikk vi ned. Og der gikk de tøffe gutta, de som bannet og dribla, og suste av gårde fortere enn vi kunne snu oss. De hadde hjelmer, munnbeskyttelse og bandykøller. Det gjaldt å holde seg bak plankesperringene langs kanten.

Skøytebanen i drammen

Lyset på Brakerøyabanen var sjelden på hvis det ikke var kamp, men frekke og smarte unger visste råd, deriblant min storesøster. Hun hadde nemlig en skiftenøkkel, godt polstra med teip, og klatra opp til boksen på lysstolpen og skrudde på bryteren. Og det ble lys! At det kunne være livsfarlig tenkte hun kanskje ikke på. Men polstringen holdt i alle fall, og vi kunne gå på skøyter i flomlys.

Mitt store idol på slutten av 70-tallet var amerikanske Eric Heiden. Min far møtte skøyteidolet og søsteren i butikken pappa drev i Holmestrand, det hadde kommet inn en gjeng amerikanere for å kjøpe skøytebryne, en februardag i 1978. (Eric Heiden gikk i løpet av Holmestrands-oppholdet en suveren 500 meter på Hvitstein stadion, som visstnok fremdeles er banerekord).

Jeg hadde valgt å bli hjemme i Drammen den dagen, fremfor å bli med pappa på jobb i Holmestrand som jeg av og til pleide. Det skulle jo vise seg å få katastrofale følger. Jeg gråt i en uke – minst – over at jeg ikke traff mitt store idol. Tenk at jeg kunne bli hjemme akkurat den dagen! Jeg angrer fremdeles.

Skøyebanene i Drammen

Som en slags trøst arvet jeg lengdeløpsskøytene til broren til min venninne. De var litt for små, så da jeg fikk mine egne, splitter nye Ballangrud på 13-års dagen sto jubelen i taket. De var faktisk så raske at jeg kun fikk tatt to skjær på Kjappen før hver sving.

Den korte banen egnet seg ikke særlig for lengdeløp. Jeg dristet meg til å gå én gang på den flotte banen på Marienlyst, men der steg redselen i takt med farten. Dessuten var jeg livredd for om noen kunne se meg. Ferdighetene hang ikke sammen med de flotte skøytene jeg hadde. Så da la jeg skøytene på hylla. For godt denne gangen.

Jeg tror alle bydelene i Drammen hadde sine egne skøytebaner, og mange hadde sikkert konkurranser ala det vi hadde på mitt hjemsted – Kjappenmesterskapet.

En helg i slutten av januar eller begynnelsen av februar sto hele bydelen på hodet, Kjappen og Løkkebergene var arena for denne årlige vinterbegivenheten og alle var med, barn foreldre og besteforeldre.

Kjappenmesterskapet gikk over to dager, med skøyteløp lørdag og skirenn på søndag. Man kunne delta på den ene, den andre eller begge dagene. De fleste var med begge dagene, hvis ikke kunne man ikke bli «kjappenmester», en tittel som hang høyt for ungene på Toppenhaug.

skøytebanene i drammen

Men redsel var dessverre følelsen jeg kjente da jeg startet i skøyteløpet, selv om det var i par med min barnehagevenninne. Mens andre unger synes det var gøy og fikk “boost” til både selvtillit og konkurranseinstinkt, ville jeg helst gå av banen.

Da var det bedre å se, helst på lengst mulig avstand og med varme støvletter på beina. Jeg kan enda huske følelsen av kalde, stive føtter etter å ha hatt på skøyter en lang stund, for så å sette dem ned i lune, deilige støvletter.

Utenfor inngangen til barnehagen sto et stort, solid bord med varme kjeler på kokeplater. For én krone fikk man et pappbeger med rykende varm drikke, jeg vet ikke hvor mange kronestykker jeg brukte i løpet av en helg, sikkert hele ukelønna. Og for meg var buljongen soleklar vinner av Kjappenmesterskapet, hvert eneste år.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen