Byhistorie

Byhistorie: Har du stått på ski i Aron eller Haukås?

Vi har to bakker i Drammen, hvor mange av oss har lært å stå på ski. Minnene fra bakkene er like mange som alle turene i t-kroken og i stolheisen; fine, morsomme og noen dramatiske.

Byhistorie Haukås og Aron

Men la oss starte med utstyret som hører alpinsporten til.

På et bilde fra midten av 70-tallet står pappa og jeg, og to andre som var ansatt i Axel Helgeland AS. Vi har alle på Hasegg vinterklær fra topp til tå. Pappa har tatt med sine egne slalåmski og støvler som «rekvisitter» på foto-shooten. Det er tydelig at undertegnede tok rollen som fotomodell med største alvor, og jeg synes det var veldig stas. Bildene ble brukt i en vinterkatalog som Axel Helgeland AS ga ut, og som ble distribuert over hele Drammen og omegn. Og den gangen på 70-tallet hadde «alle» sett bilde av meg i avisa og i vinterkatalogen til Helgeland. Men min modellkarriere varte ikke så lenge. (Når jeg derimot ser på min far, hadde han kunnet få mange oppdrag, det er jeg ganske sikker på).

Jeg kan huske instruksene fra fotografen, om å holde hendene nederst på jakkekanten. Og når jeg ser på bildet må jeg smile, pappa hadde åpnet sin jakke litt nedenfra, det gjorde han alltid. Det skulle være korrekt, og funksjonalitet skulle vises og være tydelig. Litt luft var dessuten alltid bra.

I vår familie sto skiene alltid klare i fyrrommet. Alle vegger var dekket av ski i alle størrelser, farger og nær sagt fasonger. Og slalåmskiene hadde også plass. Pappa hadde nøyaktig orden, med oppheng og stativ på murveggen til alle skipar. Nå skal det sies at familien hadde sportsbutikk, så det var nok utstyr hjemme hos oss. Og ikke bare ski, alt av klær og utstyr som hørte til – av prima kvalitet. Sportsklesmerket Hasegg fra Kitzbühel i Østerrike var nok det gjeveste, med de flotteste bobledressene, luene, genserne og annet tilbehør. Kvaliteten var så god at det ikke gikk an å slite ut.

Byhistorie Haukås og Aron

Og så var det bakkene, da. Og selve aktiviteten og skigleden hvor bobledresser og ski fikk kjørt seg. I Drammen hadde vi jo Aron og Haukås, og på skolens skidager gikk turen til bakkene på Kongsberg, og en sjelden gang til alpinanlegget i Vikersund.

I ungdomsårene gikk turene også til Norefjell. Vi hadde mange flotte steder å spenne på slalåmskiene. Senere ble det turer til alpene i Sveits og i Østerrike, med fantastiske turer innover og innover i hvitt alpelandskap, hvor man ikke så andre enn eget skifølge eller hørte annet enn lyden av egne svinger på snøen. Men la oss starte i hjemlige trakter, nærmere bestemt på Golsfjellet.

Mange lærte sikkert å stå på ski på et jorde, eller på en liten knaus i hagen, søster og jeg lærte alpine svinger og skrens i en løype bak do.

Det var pappa som var løypesjef og som lagde bakke til oss. Det lå mye læring i vår lille løype, og pappa var en god instruktør. Han satt opp små granbar til kantmarkering, og hvis kjørte vi utenfor var det bløtt. Det gjaldt å holde seg i sporet. Det kjedeligste var å tråkke hele veien opp igjen – tenk at en tre-svings bakke kunne være så lang!

Vår ivrige slalåmfar mente at vi kunne ha godt av å lære også fra andre, så han meldte meg på skikurs i Haukåsløypa. Jeg synes det var pyton, bakken var kjempebratt og heisen skummel. Dessuten kjente jeg ingen. Til min store lettelse skulle vi bruke nederste del av bakken, og heisen var et enkelt tau. Pappa kjente selvfølgelig slalåmtrener Erik, og vinket «ha-det» til meg. Selv tok han seg noen turer i den store bakken. Han suste innom oss på skikurset for å følge med, i sin røde boblejakke og blå boblebukse med oransje Maxell-ski og ditto Lange-støvler. Jeg tror han var den kuleste pappaen i Haukås – jeg var kjempestolt. Humøret mitt steg i takt med antall turer i tauet, og etter hvert var jeg helt på hjemmebane.

Byhistorie Aron og Haukås

Søsteren min gikk på skikurs i Aron, og det hun husker best var blåmerkene hun fikk på den ene siden av kroppen, hun falt alltid på samme måte. Aron ble etter hvert godt besøkt av søster og vår fetter, de kjøpte sesongkort og sto hver eneste helg, tok bussen ned til sentrum med overgang til Liejordet. Pappa pleide av og til hente på lørdager, og jeg fikk være med i bilen. Jeg husker vi sto nederst i bakken og speidet etter søster. Der var hun! Vi fikk så vidt et glimt før hun suste ut siste heng, i dyp hockey. Hun var knallgod, og fatter'n var superstolt.

Det hendte jeg også var med til Aron, før jeg ble innhentet av byens kaféliv. Det var den gangen det var to seters-heis. Enten risikerte man å få nådestøtet midt på leggen, eller så smalt heisen inn i ryggen.

Man måtte posisjonere seg helt presist før heisen i full fart dunka inn bak oss, et eller annet sted. Fordelen med den gamle heisen var at man fikk seg en skikkelig lang og god pause – den gikk kjempesakte. Vi kunne spise nista vår, ta en blund eller bare sitte og drømme.

Hun hadde mange par ski i kjelleren, min søster, men jeg kan ikke huske at jeg var misunnelig. Jeg var tvert imot kjempekry av at min storesøster var så flink og kul. Jeg arvet faktisk mamma sine slalåmski, noen ganske fine. Hun hadde nemlig ikke fått interessen for den alpine sport, slik min far hadde håpet.

Hakås byhistorie

Derfor ble det fortsatt langrenn på henne. Og på oss yngre, i alle fall når ikke pappa kunne bli med i bakken.

En av disse ski-lørdagene hvor pappa var på jobb, og mamma tok med oss yngste på langrenn mens storesøster sto slalåm i Aron, skulle vise seg å bli uforglemmelig. Med negativt fortegn. Til vanlig gikk vi på ski innover fra Kloptjern eller Spiralen, men denne lørdagen skulle mamma og tante ta oss med på skitur opp turheisen. Det var min lillebror, to yngre fettere og jeg. Så skulle vi gå derfra og innover, en fin tur og gøy med stolheis først, tenkte damene. De eldste sto jo slalåm og da fikk vi vært litt sammen med dem først på en måte.

Men det ble en dramatisk, for ikke si en traumatisk opplevelse. I alle fall for noen av oss. For da heisen/stolen nærmet seg der hvor man skulle gå av, gikk ikke min lillebror av. Han ble sittende!

Jeg trodde det var livsfarlig ikke å komme seg av heisen før den gjorde «vendereis», og skrek av all min kraft: «Hopp! Hopp!» Hvorpå lillebror hoppa ned og slo seg. Jeg visste ikke at mannen i heisen skulle stoppe heisen etter at bror hadde kommet tilbake. Jeg trodde det var dødsfarlig å bli sittende. Det var derfor jeg ropte at han måtte hoppe.

Heldigvis slo han seg ikke nevneverdig og vi kom oss innover til Tverken og til vafler og kakao. Men jeg hadde en vond smak av hele opplevelsen. Jeg aner ikke hvorfor jeg trodde at det var farlig å sitte igjen i heisen, og jeg fryktet faktisk for min lillebrors liv i noen sekunder der på toppen av turheisen i Aron. Men det gikk bra. Og han tok heisen mange ganger etter det. Uten at noen av oss ble redde eller hysteriske.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Haukås og Aron