Byhistorie

Byhistorie: Høstferie før og nå – plukka du poteter eller var du på fjellet eller på skogtur?

Kanskje du har levd så lenge at dine sterkeste minner fra oktober er «potetferien»? Eller husker du best familieturer med ryggsekk, niste og termos?

Høstferie

Nylig har norske skolebarn lagt bak seg den årlige høstferien. Og de kan takke potetene for at de har en hel uke med fri. Mange av dem vet kanskje ikke at foreldre og besteforeldre banet vei i en potetåker for noen tiår siden, da de dro på seg gummistøvler og tjukke ullgensere og gravde fram markens grøde med iskalde, små never. Og barna i åkeren ante heller ikke at mange år senere skulle ungene få en hel uke fri, uten å gjøre så mye som så.

Høstferien i gamle dager hadde kun én misjon, uten en pedagogisk tanke om at det kanskje var ok med en liten pause fra skolehverdagen. For det var jo selvsagt ikke ment som ferie, men som et bidrag til matauk fra norske skoleelever. Unger i alle aldre skulle hjelpe til i potetåkeren.

Høstferie

Etter de magre okkupasjonsårene trengte man barn og unge til å hjelpe til med innhøsting av poteter. Det skulle komme alle til gode at dugnadsånden utspant seg på bygda, rett før frosten kom, og hvis ikke jordas gull hadde blitt tatt opp med hjelp fra unge, iskalde hender, hadde de blitt ødelagt. Poteter tåler jo ikke frost.

I min ungdomstid på 70-80-tallet hadde vi to dagers høstferie, men vi så ikke så mye som en potet. Selv om det ble kalt potetferie, eller pottitferie som vi sier i Drammens-området. Vi som var født i 1966 ante nesten ikke hva det betydde – vi stormet ut gjennom porten på Fjellheim; «Friiiiiii!»

To hele fridager var kjærkomment for unge midt i slyngelalderen. På fridagene var det om å gjøre å sove lengst mulig, mens foreldrene var på jobb. Nå var det oss unge som rula huset – det var jo altfor sjelden. Musikk på full guffe, frokost i senga og vi kunne dusje så lenge vi ville. To dagers frihet – vi var i himmelen.

Høstferie

Men tilbake til sliterne i potetåkeren: På Eikerbygdene, i Skoger og i Lier på 50- og 60-tallet, sto ungene langs veien og ble hentet av traktoren som kjørte rundt og sanket ung arbeidskraft til årets potetavling. På gamle latinskolen ble elevene hentet av bønder og satt på benker på et slags lasteplan, og ble kjørt ut til potetåkrene i Lier.

Jobben ble etter hvert frivillig for de unge, men dette varierte også litt fra sted til sted. Og siden de også kom til å tjene noen slanter, sa de færreste nei. Det var få som dro på ferie den gangen, og mange ble sikkert også hjemme, nettopp for at ungene skulle hjelpe til på gården, eller på nabogården, eller hos noen andre de kjente. Potetplukkingen ble på mange måter både sosialt og solidarisk, og den norske dugnadsånden lå tjukk utover potetåkrene.

Høstferien

Men fri og rekreasjon var viktig også før i tiden, og da snakker jeg ikke nødvendigvis om høstferien, men fritid generelt. Alle fridager i undertegnedes barneår ble flittig brukt til turgåing. Enten på Konnerudskauen eller i Drammensmarka eller på Golsfjellet. Vi hadde anorakk og gode sko eller gummistøvler, sekk og niste.

Men la oss ikke slippe helt taket i potetene:

Så mye styr bare for noen poteter vil vi kanskje si i dag. Eller så mye fri for ingenting, ville kanskje potetplukkerne fra gamle dager si. I dag får ungene fri i en hel uke, og det uten å plukke så mye som en eneste potet. Høstferien har blitt fornøyelse, kanskje ørlite lekselesing, muligens en tur i skogen eller på fjellet, og aller helst en sydentur.

Gerhardsengenerasjonen fnyser ofte av dagens bortskjemte høstferiebarn, mens de har sin egen potetferie friskt i minne. Mange av dem synes at dagens høstferieordning burde avskaffes, selv om det ofte er de samme som tar med barn og barnebarn på hytta på fjellet, eller på noen kjærkomne dager på sørlige breddegrader.

Høstferie

Selv minnes jeg poteter best på middagstallerkenen, men husker at mine besteforeldre hadde kjøkkenhage og en liten potetåker. Morfar var bondesønn og likte å holde på litt i jorda, sikkert som en fin avkobling og balanse til dagliglivet i fabrikken han drev. Han glemte aldri sin bakgrunn.

Et sunt og jordnært syn på markens grøde og forholdet til natur og dyrket mark satt i ryggraden hos den eldre generasjonen, og mine besteforeldre og foreldre brukte fritiden på turer i skogen eller på fjellet.

Jeg minnes godt turene hjemme i Drammen eller på fjellet, det var storveies for oss på 70-tallet. Enten vi gikk i ulendt myrterreng og ble våte på føttene, eller langs veien med sølepytter som den største underholdning, i alle fall for de yngste. Langs veien kunne man dessuten ha med dukkevogn og annet nødvendig utstyr. Kanskje til og med sykkelen. Jo, turene langs veien sto høyt i kurs hos undertegnede anno 1972.

Høstferie

Ofte var det mødrene som tok et par ekstra fridager for å dra til fjells med barna som hadde skolefri torsdag og fredag, altså den spede begynnelsen for høstferien. Jeg husker disse turene med min egen mor, hennes gode venninne og oss barna. Det var tyttebærplukking og bålkos ved kulpen inne på fjellet.

Et av de morsomste minnene var da vi i vakker aftensol skulle innta kaffe og kaker på verandaen på hytta. De voksne hadde akkurat skjenket i kaffekoppene, da mamma utbryter: «Det treet står i veien»! Hun hadde selvfølgelig rett – der sto et grantre midt i glaninga og sperret for den vakre utsikten utover vollen og opp til Stakejordet. Min mor var en handlekraftig kvinne, og gikk sporenstreks ut i vedskjulet og fant sagen. Og bare et øyeblikk senere var granen nede og kaffen kunne nytes til fulle – den var fremdeles varm.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen